Dagsavisen.no / Kultur / Filmer /

Film for hjertet

«Drageløperen» er en klassisk filmfortelling med et bankende hjerte, for alle som har blitt fascinert av romanen og for dem som ikke kjenner historien fra før.

Regissør Marc Foster slo igjennom som skuespiller-regissør med «Monsters Ball», men taklet også et lignende barn/voksen-tema som her, i «Finding Neverland». Med «Drageløperen» lykkes han blant annet fordi han lar selve historien komme i forgrunnen framfor flinkis-filming (med unntak av en del riktig flott drage-flyving).

At filmen er så lite prangende har nok gjort sitt til at sitt til at Oscar-akademiet har oversett den. For elskere av klassisk filmfortelling, er dette likevel en godbit, ikke minst fordi historien fra det krigsherjede Afghanistan får fram et annet bilde enn nyhetsreportasjene.

Skiftende maktforhold

«Drageløperen» tar oss med til Afghanistan på syttitallet, før den sovjetiske invasjonen. Reisen går fram til Taliban-tiden. Uten at vi er med på hendelsene som skaper overskrifter. I stedet ser vi hvordan skiftende maktforhold preger folks dagligliv.

Likheten med en annen fersk storfilm, «Om forlatelse», er slående. Også her handler det om et barn som feiltolker og unnviker, og som først i det voksne liv kan gjøre et forsøk på å gjøre det godt igjen. I begge tilfeller ligger også en klassekonflikt i bunnen.

Filmen strekker seg over flere tiår, men er litt «umoderne» på den måten at tidsplan i liten grad blandes. Men av og til er det godt å se «umoderne», klassisk filmkunst.

Et overgrep

Hassan og Amir er i utgangspunktet sorgløse barn mens Kabul fortsatt var en by full av liv. Livet deres preges nok i noen grad av at Amir er overklassegutt og Hassan er tjenerens sønn, men for det meste har forholdet en fin dynamikk. Inntil et overgrep skal forandre på alt. Det er først som voksen at Amir får en mulighet til å gjøre godt igjen.

Noen ville kanskje ønske seg filmen enda mer spektakulær. Jeg synes del taler til Marc Fosters fordel at han har laget filmen såpass «nedpå». Filmen er både utfordrende og medrivende, og sentimentaliteten som det nok kunne vært mulig å spille på, holdes på en armlengdes avstand.