Dagsavisen.no / Kultur / Filmer /
Gaup innfrir ambisjonene
«Kautokeino-opprøret» er et drivende spenneningsdrama. Mannen med geværet er Peder (spilt av Sverre Porsanger). Foto: Rubicon/Sandrew Metronome Norge
Nils Gaup har laget en effektiv fortelling om opprøret i Kautokeino, en tragisk hendelse som har preget lokalsamfunnet og den samiske minnebanken helt fram til i dag. Han lar oss heller ikke glemme at kimen i historien er et drivende spenningsdrama.
- Regi: Nils Gaup
- Land: Norge
- År: 2008
Filmer
Mode Steinkjer
Mode Steinkjer er kulturredaktør i Dagsavisen.
Er hun beste skuespiller?
Her er Amandanominasjonene.
Med en tilnærmet tenksom sans for det episke handlingsdramaet lar Gaup et glimt fra skafottet lede oss inn i en mors fortelling til sin sønn om hvordan spritsalg og maktbruk ødela livsgrunnlaget for reindriftssamene i og rundt Kautokeino.
Motsetninger
Opprøret mot dette endte med tragedie for begge parter i november 1852, etter langvarig oppbygning av frustrasjon og spenning mellom samer og storsamfunnet, det siste representert gjennom kjøpmann, øvrighetsmakt og geistlige. De sistnevnte partene levnes liten ære, men Gaup viser heller ikke et hevnlystent svart-hvitt bilde av forholdene mellom samer og nordmenn/svensker. Flere skildres med forståelse og velvilje, til og med i et særskilt lys (presten Læstadius), andre som endimensjonale småkonger. Gjennom sine valg understreker Gaup likevel hendelsenes kompleksitet og årsaksmessige dunkelhet.
Det er motsetningene og trusselen mot tradisjoner og tro som etter hvert gjør «Kautokeino-opprøret» fortettet som en medrivende western, med et alvorlig, allment og viktig budskap.
Gaup følger familien til Elen (Anni-Kristiina Juuso), en sterk, ung kvinne og mor som ikke bare river husbonden ut av klørne til handelsmann Ruth (Mikael Persbrandt), men som ved hjelp av Læstadius' prekener mot spriten og den institusjonaliserte kirken, snur opinionen mot Ruth. Han er en farlig fiende som svarer med å fengsle mannfolkene uten rettergang og inndrive reinsdyr som betaling.
I særklasse
Som forteller viser Nils Gaup de samme taktene i «Kautokeino-opprøret» som i «Veiviseren». Han er miljømessig på hjemmebane, og velger naturlig side i en historie som er personlig og arvet, med ingredienser som sårhet og skyldfølelse.
Det er nok å minne om at drapene og de påfølgende henrettelsene fikk et langt etterspill, og først i 1997 ble hodene til de halshogde levert tilbake til familiene. Dette er kjensgjerninger som Gaup velger å ikke spinne melodramatisk over. Derimot gir han folket, naturen og kulturen rom nok til å bære filmens stemningsmessige sider, og lar historiske fakta, personrelasjoner og den sosiale brytningstiden skildre stridighetene.
Elen blir en hovedperson i sin kamp, og Juuso er en skuespiller som spiller henne på flere og sterke strenger. Hun er i særklasse filmens bærende element i et ellers jevnt godt ensemble. Bjørn Sundqvists prest er farlig nok, mens Persbrandts Ruth er psykopatisk utbyttersk, men begge har vi sett mer intense i lignende roller.
Personinstruksjonen framstår som filmens svakhet, men det faktum at de bærende figurene er bedre tegnet enn de mindre sentrale, redder dialogscener som i utgangspunktet føles oppstyltet. Men intensiveringen i handlingen vokser også filmen mot slutten, som om harmen smelter sammen den første halvdelens noe uforløste dramaturgi.
Energisk dirrende
Gaups overlegne styrke er bruken av natur og miljø. Produksjonsdesign (Calli Juliusson) og foto (Philip Øgaard) understreker på glimrende vis tidskoloritten, og gir Gaup anledning til å skyte dramatiske og actionmettede sekvenser, men også tandre og antydende understrekninger.
Og Mari Boines musikk er praktfull, utypisk og samtidig energisk dirrende i tråd med filmens intensjoner. Den bidrar til at det ligger en uro i hele filmen som befester fortvilelsen, og som gjør at «Kautokeino-opprøret» tross noen svakheter blir en overbevisende veiviser til de ambisjonene og intensjonene som preger både filmen og filmskaperen.
6
