Dagsavisen.no / Kultur / Filmer /
Isende og eventyrlig
Ondskapen kommer i form av en iskald, forførende og platinablond Nicole Kidman i denne første delen av filmatiseringen av Philip Pullmans fantasytrilogi «Den mørke materien».
- Regi: Chris Weitz
- Land: USA
- År: 2007
Filmer
Mode Steinkjer
Mode Steinkjer er kulturredaktør i Dagsavisen.
|
Bilder fra Det gylne kompasset
Filmen «Det gylne kompasset» etter den første boka i Philip Pullmans
fantasytrilogi «His Dark Materials» er blant høstens store filmer og har
premiere 5. desember. Se bilder fra filmen her.
Se bildene.
For Philip Pullmans mange hengivne bokormer er filmen «Det gylne kompasset» selve visualiseringen av et eventyr som oser av kjent mytologi, Jules Verne-forestillinger, en aura av britisk universitetsliv, fabeldyr og snødekt norsk natur.
I sentrum for dramatikken står Lyra, en 12-årig jente med bein i nesa som legendene har gitt en sentral rolle i kampen om fri vilje, selvstendighet og universell lærdom.
Ny «Ringenes Herre»
New Line Cinema har i Pullmans historier funnet det de håper vil bli en arvtaker til serieproduserte filmsuksesser som «Ringenes Herre», «Narnia» og «Harry Potter», det vil si filmer som tilfredsstiller både fantasytilhengere og det brede familiepublikummet.
Pullmans historier inneholder alle de nødvendige ingrediensene, og filmens skuespillerlag matcher kravene prosjektet stiller til rollefigurene. Når filmen bærer hele veien gjennom er det ikke minst takket være Lyra, som spilles av Dakota Blue Richards. Hun ble plukket ut på audition, og viser seg å fylle lerretet med den riktige blandingen av frykt, uskyld og barnets besluttsomme mot.
Filmskaperne har heller ikke dempet historiens underliggende mørke tematikk og den skjebnen som rammer mange av barna, noe som gjør at filmen fanger opprinnelseshistoriens sammensatte tone, skapt av alvorlige konflikter og et fordervet menneskesyn.
Daimoner
Nicole Kidman spiller Mrs. Coulter, manipulatoren som definitivt ikke har noe godt fore, men som likevel er elegant ambivalent i sine handlinger. Hun er en viktig brikke i miljøet rundt Jordan-universitetet, som er stedet der foreldreløse Lyra har vokst opp under oppsyn av onkelen, Lord Asriel (spilt av Daniel Craig), en vitenskapsmann som har funnet ut at det magiske og forbudte «støvet» kan være et forbindelsesledd mellom parallelle verdener.
Samtidig er barn som ennå ikke er utvokst spesielt mottakelige for «støv» gjennom sin «daimon», en sjel hvert menneske har utenfor kroppen og som tar form av et dyr. Lord Asriels teorier strider mot læren til Magisteriet, en dogmedrevet organisasjon med klare likhetstrekk til den katolske kirken, og som mistenkes å stå bak en serie barnekidnappinger.
Det er dette Lyra dras inn i når hun lokkes av Mrs. Coulter til å være assistent på en reise til Norge og Svalbard. Men før hun reiser blir hun betrodd et Alethiometer, et «gyllent kompass» som viser sannheten.
Armerte bjørner
Med utgangspunkt i den første boken i «Den mørke materien» har regissør Chris Weitz skapt et univers som føyer seg inn i en etter hvert kjent estetikk hva gjelder moderne eventyrfilm.
Det tekniske og eventyrlige kniver om oppmerksomheten med skuespillerne, enten det er mytiske universitetsbyer som forvokste Oxforder eller Cambridger, arkitektoniske perler av noen luftskip eller storslåtte naturscener tatt opp på norskekysten, i alpene og på Svalbard, der armerte isbjørner er herskere og gode hekser vokter himmelen over hardbarkede krigergrupper rundt Nordkalotten.
Den visuelle utførelsen er skapt av datagrafikk og reelle naturopptak, og spesielt scenene med menneskenes følgedyr (daimonene), isbjørnene og slagscenene i det isnende og golde landskapet imponerer.
Noe uavklart
Dakota Blue Richards er som født foran et kamera. Sam Elliot er en følgesvenn og en luftens røver i et fantastisk luftskip, mens Daniel Craig får lite å gjøre etter filmens første sekvenser. Kidman er ambivalent ond i en rolle som både skal fungere og tiltrekke seg publikum, og det sier vel litt om ressursene som er lagt i filmen når en profilert skuespiller som Ian McKellen her «bare» har stemmen til krigerbjørnen Iorek Byrnison.
Mye av filmens handling foregår i et goldt islandskap, og mange tråder og personligheter blir lagt ut uten at denne første av tre planlagte filmer knyter det sammen igjen. Kanskje gjør det sitt til at den føles noe uavklart og utilgjengelig, samtidig er den et fullgodt anslag der skuespillerne, en sammenfattende regi og ikke minst den visuelle briljeringen er med på å skape en på alle måter stor kinoopplevelse.
