Dagsavisen.no / Kultur / Filmer /
Kjører i oppkjørte spor
«Switch» irriterer. Den har alle forutsetninger for å kunne bli en god og original film på sjangerfilmens premisser. Likevel svikter den fundamentalt i å følge det tematiske budskapet den selv preker.
- Regi: Ole Martin Hafsmo
- Land: Norge
- År: 2007
Filmer
Mode Steinkjer
Mode Steinkjer er kulturredaktør i Dagsavisen.
«Switch» mot nye høyder
Ungdomsfilmen «Switch» seiler opp som en av årets store filmsuksesser.
Det er ikke nødvendigvis debutantregissør Ole Martin Hafsmos ansvar, for det er i produksjon (Rubicon ved Jørgen Storm Rosenberg) og manus (Peder Fuglerud) at underlaget brister.
Snøbrett kid
Teamet har hele tiden framholdt «Karate Kid» som en av inspirasjonskildene, og dermed er det duket for en klassisk «coming of age»-historie der en ung sjel finner sitt balansepunkt og dermed mening i tilværelsen gjennom en eldre læremester. Sebastian Stigar spiller Mikkel som sammen med moren flytter fra Oslo og stjernestatus som skater, til Voss og jumboplass som snøbrettkjører.
Han fanger fort interesse for klassevenninnen Nina, som gjengjelder interessen. Dessverre er hun kjæreste med den manipulerende drittsekken Gaute (Espen Klouman Høiner), som leder skolen og bakkens kuleste gjeng. Mikkel står overfor flere valg. Ett av dem er å mestre snøbrettet og hoppkonkurransen i Hemsedal i den tro at det gir han både økt status og innpass hos Nina, som tilsynelatende har bestemt seg for å overse ham.
Brettboms-lærer
Tommen er bygdas på alle vis innesnødde snowboardhippie. Han kan lære Mikkel å ikke bare stå godt på brettet, men også selvrespekt, balanse og troen på å være seg selv.
Han er en fri sjel som sverger til «freeriding», mens Mikkel mener innpass i flokken er veien til lykken. Det er også filmens problem. Ut over å romme fantastiske naturscener, riktig type utstyr og ha fete kjøre- og hoppscener (stedfortrederne på brett er filmens store stjerner), er det ikke mye til miljø den skildrer.
Filmen halter stygt i progresjon hva tid gjelder, og klisjeer velges foran originalitet og konflikt. Hafmo bygger ikke opp personligheter og empatiske bånd som betyr noe for tilskueren, og hopper bukk over åpenbart spennende tematiske berøringspunkter, deriblant mobbingen og utfrysningen av Mikkel og den psykiske påkjennelsen Nina må være utsatt for i et forhold som binder henne lydig til en gutt med psykopatiske trekk.
Personlig rom
Nå skal jeg ikke si at «Switch» er nok en middelmådig norsk film om en utilpass mannsskikkelse, for den er dét også, men det er påfallende at ikke kvinnerollen vektlegges og problematiseres. Ida Elise Broch som Nina (og snart klar i «Mannen som elsket Yngve») makter likevel å skape seg et personlig rom i filmen til tross for at hun knapt slipper til.
Filmens budskap er å være seg selv og følge hjertet – eller freeriding – som er mantraet til Tommen, spilt av en morsom, men overkarikert Peter Stormare. Også filmens moral er at man skal våge å være seg selv og gå egne veier. Hadde filmskaperne våget seg på freeriding og frigjort seg fra prestasjonsangst og godt opptråkkede løyper, kunne «Switch» blitt noe langt mer enn et stykke dusinvare som ikke utfordrer selv på det enkleste plan.
6
