Dagsavisen.no / Kultur / Filmer /
Sjangerfilm reddes av Seim
Velsmurt norsk krimthriller til tross for tydelige mangler.
- Regi: Ulrik Imtiaz Rolfsen
- Land: Norge
- År: 2007
Filmer
Mode Steinkjer
Mode Steinkjer er kulturredaktør i Dagsavisen.
Bergen og Vargen viktigst
Gunnar Staalesen satte to betingelser: Varg Veum måtte være gjenkjennelig og handlingen måtte foregå i Bergen.
Trond Espen Seim er moderne, rocka svartkledd og rufsete sjarmerende i rollen som privatetterforskeren Varg Veum, men Gunnar Staalesens Varg Veum er han ikke.
Denne første av en hel rekke filmer basert på krimnestoren Staalesens bøker, viser at produksjonsmaskineriet bak serien har kuttet navlestrengen til det bildet de fleste har av den loslitte privatetterforskeren fra forfatterens litterære univers, og med det reduseres også Bergen som «scene». De har også lagt vektlagt «basert på» når de har skrevet filmmanuset over «Bitre blomster». I boken strekker handlingen seg åtte år tilbake i tiden, mens i filmen skjer alt i nåtid, fra etterforskningen rundt forsvinningen til åtte år gamle Camilla, og derfra direkte inn i en kriminalgåte som synes å ha soleklare forbindelser til drapet på en kjemiker og ledelsen ved bedriften han jobbet på. Filmen har med andre ord bevart noen av de sentrale brikkene fra puslespillet som Veum viser større ferdighet i å løse enn politiet, men virkemidlene er forandret og «Vargen» har så visst ikke antabus i kroppen. Filmens Veum eier rett og slett ikke de demonene som gir behov for den slags.
Med andre ord, glem Staalesens Veum og nyt heller Trond Espen Seim som gjør maksimal innsats ut av en gitt karaktertype. Som en firehjulsdrevet Varg i konstant bevegelse oser Seim av slitt sjarm og inderlig rettferdighetssans, og hans naturlige eleganse og usentimentale spillestil forsterker inntrykket av Ulrik Imtiaz Rolfsens regihåndverk. Imtiaz Rolfsen («Izzat») behersker denne formen for breddefilm gjennom dramaturgisk progresjon, men han kunne gjerne fått mer substans å boltre seg i. Det gjelder først og fremst utdyping av bipersonene, men også til en viss grad Veum, som blir noe av en uforklart «loner». Filmen er bare halvannen time og er effektiv og underholdende, men dette er likevel en av de sjeldne gangene jeg ikke vil applaudere handlingsbegrensning i en norsk film. Varmen som Staalesen har for sine figurer kjølner i sammenhengen, og manusforfatter Thomas Moldestad («Fritt vilt») gjør en ren sjangerjobb med personkarakteristikkene. Det gjelder særlig birollen til Trine Wiggen, som spiller Camillas mor og kjent politiker. Og det gjelder ikke minst skurketypene og kjemikaliefabrikkens arvinger, som blir klisjétro pappbrikker i en handling som utelukker konsekvens og innbyrdes spenning. Bjørn Floberg er derimot så giftig arrogant som han skal være i rollen som etterforskningsleder Hamre, og Kathrine Fagerland gjør et godt innrykk i en sentral rolle som jurist og romantisk åpning for Veum.
Siden dette er første film av seks, hvor fire av dem blir TV-produksjoner, kan det synes som om produsentene har valgt en oppskrift som skal være lett å resirkulere uavhengig av mannskap, og i denne tilpasningen til det ordinære dempes tilløpene til personlig «touch». Manko på substans oppveies til dels av teknisk god utførelse i flere ledd. Gaute Gunnari balanserer det visuelle mellom skitten realisme og lekkert panorerende fotografi, og som i «Izzat» har han og Imtiaz Rolfsen et felles blikk for å skape stemning ut omgivelsene. Estetikken utdypes av Ginges originale filmmusikk. Men i forhold til Imtiaz Rolfsens eksploderende og dynamiske debutfilm er «Bitre blomster» mer konvensjonell og ufarlig, og av den grunn blir savnet etter de substansielle og troverdige persontegningene og årsakssammenhengene langt større. «Bitre blomster» fungerer etter sjangerens premisser, men hadde Seims evne til å gå gjennom filmduken blitt kombinert med større vilje til originalitet, kunne den blitt noe langt mer.
6
