Dagsavisen.no / Kultur / Filmer /
Betatt av kjærligheten
Petter Næss har etter hvert skapt sin egen signatur, en var, muntermelankolsk stil som bidrar til å løfte fram selve fortellingen og dens nyanser.
- Regi: Petter Næss
- Land: Norge
- År: 2007
Filmer
Mode Steinkjer
Mode Steinkjer er kulturredaktør i Dagsavisen.
Med «Tatt av kvinnen» har Næss i likhet med sine to Elling-filmer grepet et litterært verk og løftet det inn i en visuell forestilling, og han gjør det ut fra en blanding av solid håndverk og klokkertro på handlingens iboende styrke.
Erlend Loes tekst er da også med, som bruddstykker i fortellerstemmen som Næss på sjeldent vellykket vis mikser med handlingsmessige tidsforskyvninger og skuespillernes replikker.
Fra første billedramme slår stemmen fast filmens stemning og den navnløse hovedpersonens dilemma: «Det var på den tiden hun begynte å komme oftere», altså kvinnen Marianne, en svært snakkende person som analyserer han, seg selv, forholdet, kjærlighetens grunnlag, samt tenner på svømmebriller. Før han vet ordet av det er han samboer og fullt opptatt av å bestemme seg for å bli forelsket, alt mens hennes innflyttede gule kommode ikke lar seg rikke som forstyrrende sentrum i ungkarsleilighetens loslitthet.
Slipper taket
Næss flytter «Tatt av kvinnen» ut av dens litterære kontekst og inn i filmens betingelser, og skaper en lett fortelling som driver godt i filmens første halvdel. Når gløden taper seg midtveis beror det på et inntrykk av at manus (Johan Bogaeus) ikke helt greier å bevare ironien og progresjonen.
Når vår mann mister jobben og han og Marianne først legger ut på en på alle vis humpete ferie i Europa, for så å kjempe seg gjennom en skjebnesvanger periode mens Marianne er lærer i et norsk utvær, blir handlingen stående å slure på de samme dramaturgiske stemningene. Det er som om vi ikke riktig forstår hovedpersonens fortsatte tiltrekning mot Marianne, i og med at desperasjonen og tvetydigheten ikke matcher en snikende følelse av likegyldighet.
Det er med andre ord ikke nødvendigvis handlingen i seg selv, men selve variasjonen i hovedpersonens følelsesregister som ikke er helt vellykket foredlet i denne sekvensen av filmen, før det tar seg opp igjen mot en sluttsats som er både dramatisk, gjenoppbyggelig og rørende.
Fantasiverden
På veien finnes mange glitrende sekvenser. Peter Stormare i rollen som den sjelesørgende svømmekompisen Glenn er en svorsk herlighet av de sjeldne. Og svenske Sten Ljunggrens chateaustrandede oberst og Henrik Mestads ørnekikker viser solide birollereflekser. Mye av den lekenheten disse bringer til filmen skulle vi gjerne sett mer av. Trond Fausa Aurvåg spiller «han» som en åpen bok, en overrumplet og følelsesmessig slingrende ung mann som har gått rett fra en ungdommelig fantasiverden og inn et forsøk på å tilpasse seg kjærlighetens koder. Marian Saastad Ottesen spiller den monologglade og overvinnende Kvinnen, men figuren kunne med hell vært enda mer ambivalent.
På den absolutte plussiden er Petter Næss’ regi. Har lar seg beta av kjærlighetens finurlighet med fin bruk av visuelle detaljer, fargelek, tempo og billedutsnitt, det hele håndverksmessig forsterket gjennom foto (Marius Johansen Hansen) og klipp (Inger-Lise Langfeldt). Musikken brukes på en virkningsfull måte, alt fra å understreke filmens driv til å la søkket treffe i magen i takt med hovedpersonens feiltråkk i tosomhetens katastrofeområde.
Sammen med skuespillernes innsats bidrar dette til at «Tatt av kvinnen» i hovedsak blir en rik og bred film som etterlater deg med et lett smil i sinnet.
6
