4
DRAMA
«Free Fire»
Regi: Ben Wheatley
Eng./Fr. 2016
Hver film er totalt forskjellig fra den neste: men hver eneste er umiskjennelig en Ben Wheatley-film. Enten vi snakker om det sosialrealistiske krimdramaet «Down Terrace» (2009), psykoskrekkfilmen «Kill List» (2011), seriemorderkomedien «Sightseers» (2012), den psykedelisk-sataniske soppturen «A Field in England» (2013) eller den surrealistiske J.D. Ballard-filmatiseringen «High-Rise» (2015). Sistnevnte ble ikke helt det kommersielle gjennombruddet mange håpet på, men nå er Ben tilbake med sin hittil mest brukervennlige film: «Free Fire». En skytekåt actionkomedie produsert av selveste Martin Scorsese, om en gruppe kriminelle gærninger som plaffer løs på hverandre i en lagerbygning i Boston. Året er 1978, noe som gir Wheatley muligheten til å finte seg unna mobiltelefoner og teknologiske bekvemmeligheter - mens han gjøgler med grell syttitallsmote, skinnskjegg, stygge skuddskader og gamle action-klisjeer. De irske IRA-agentene Chris (Cillian Murphy) og Frank (Wheatley-veteranen Michael Smiley) har dratt til USA for å kjøpe automatvåpen av den sørafrikanske spradebassen Vernon (Sharlto Cooper).
Ingen bra begynnelse at Vernon prøver å prakke på dem tretti kasser med AR-70-rifler, etter å ha lovet dem M16-automatgevær. Men greit nok. Avtalen hales i land takker være mellompersonene Justine (Oscar-vinnerne Brie Larson) og den tilbakelente psykopaten Ord (Armie Hammer, med en majestetisk skjeggmanke). Penger telles opp, våpenkasser bæres ut, og så bærer alt rett til helvete. Viser seg at de innleide fotsoldatene dagen før havnet i klammeri med hverandre på en bar, og den narkomane IRA-idioten Stevo (Sam Riley) fornedret niesen til våpenhandlernes medhjelper Harry (Jack Raynor), på det aller groveste. Trusler utveksles, skudd avløses og snart er de alle fanget i en voldsom skuddveksling som varer en drøy time. Et dusin kriminelle villmenn med stadig skiftende allianser, som plaffer løs på hverandre ute å være helt sikre på hvem de treffer og kryper rundt med stadig styggere skuddskader. Et lekende enkelt konsept, som Wheatley (og hans faste samarbeidspartner Amy Jump) melker for absolutt alt det er verd. Hver gang filmen står i fare for å bli monoton slenger Wheatley inn en skiftenøkkel som gjør situasjonen enda verre; snikskyttere, en telefon som begynner å ringe, deltagere som ikke er like døde som de gir inntrykk av. Voldsomme greier, men «Free Fire» er preget av en avvæpnende sans for jovial humor og groteske overdrivelser. Wheatley gjorde mye research om skuddvekslinger, og hvor forskjellige de er fra hva vi er vant til å se på film. Flere av de drøyeste øyeblikkene i «Free Fire» er basert på fakta; som at enkelte folk kan overleve forbausende lenge etter at de har blitt skutt rett i skolten og kan ta en forbløffende menge kroppsskudd før de dør.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Wheatley ser ut til være inspirert av gamle hardhauser som Sam Peckinpah og Walter Hill, mens dette med paranoide, snakkesalige forbrytere innelukket i en lagerbygning er naturligvis veldig likt Tarantinos «Reservoir Dogs» (eventuelt Ringo Lams «City on Fire», men la oss ikke ta den diskusjonen nå). Jeg tviler på at Ben Wheatley noensinne vil lage noe som er i nærheten av et lettfordøyelig publikumsfrieri, og selv «Free Fire» er nok litt for skrudd, særegen og smal til å være den kommersielle suksessen distributøren håper på (undertegnede så filmen på en gratis førpremiere på Rockefeller, og salen var forunderlig glissen). Til gjengjeld har Wheatley bygget opp en ivrig fanskare som bare blir større og mer dedikert for hver film, og fyren har sannelig ikke skuffet oss. Man kunne ha trodd at det ville være lettvint å lage en lavbudsjettfilm som nesten utelukkende utspiller seg i realtid i en lagerbygning, men det må ha vært et logistisk mareritt å til enhver tid holde rede på hvor alle rollefigurene befinner seg i forhold til hverandre. Wheatley klarer allikevel å holde oversikten over alt; eller i det minste inngi illusjonen av at alt er nøye gjennomtenkt. Jeg vil slett ikke påstå at «Free Fire» er en av Wheatleys beste, eller mest oppfinnsomme filmer. Slutten er ikke like fiffig som den burde være, og det ser ikke ut til å være noen dypere ideer som lurker under overflaten - men dette er fortsatt grådig underholdende stiløvelse iscenesatt av en personlig favoritt. Wheatley planlegger for tiden sci-fi-serien «Silk Road» for HBO, en filmatisering av Frank Miller-tegneserien «Hard Boiled», en nyinnspilling av «The Wages of Fear» og et prosjekt med den uimotståelige tittelen «Mega Evil Motherfuckers». Han lager min type film, Wheatley. Bra mann. Gleder meg til å se hva han finner på neste gang!