Annonse
«The Hitman’s Bodyguard» har en forfriskende mangel på måtehold.

Voldsom actionkomedie

«The Hitman’s Bodyguard» er ikke på langt nær like festlig som den tror at den er.

Annonse
Filmer

 

4

DRAMA

«The Hitman’s Bodyguard»

Regi: Patrick Huges

USA/Ki/Bul/Ned, 2017

De morsomste bitene er allerede samlet i traileren, men filmen kommer langt bare på kjemien mellom Samuel Jackson og Ryan Reynolds - selv om de begge bare spiller variasjoner av den typen rollefigurer de har gjort til et varemerke. Sistnevnte er den forsofne livvakten Michael Bryce, som resignert beskyttet lurvete finansakrobater mens han kjører rundt i en billig bruktbil som lukter rumpe. Litt av et fall for en mann to år tidligere var den mest vellykkede livvakten i bransjen, som levde en overdådig livsstil frem til en av hans rikeste klienter ble skutt rett i hodet foran ham. Bryce mistet alt, inklusive den vakre kjæresten Amelia (franske Elodie Young, kjent som Elektra i Marvels TV-serieunivers) – en Interpol-agent som nå trenger hans hjelp. Hun er eneste overlevende etter et bakholdsangrep i Coventry, og prøver å holde liv i en av klodens mest beryktede leiemordere: den lystige villmannen Darius Kincade (Samuel L. Jackson). Han skal fraktes til Den internasjonale domstolen i Haag, som stjernevitne i saken mot Hviterusslands eksdiktator Vladislav Dukhovich (Gary Oldman). En megolomanisk massemorder med en hær av leiesoldater som dreper alle vitner.

Amelia har oppdaget at Interpol er infisert av en muldvarp, og trenger noen på utsiden som kan hjelpe henne med å frakte Kincade til Haag. Hun ringer eksen Bryce, uten å ane at Kincade har prøvd å drepe ham 28 ganger. De er naturlige fiender: den ene har viet livet til å beskytte korrupte skurker, mens den andre har viet livet til å drepe dem. Alt dette er fryktelig mye plott bare for å sparke i gang en forutsigbar historie fullstappet av gamle actionklisjeer. . I grove trekk det samme utgangspunktet som «Safe House» fra 2012 (også den med Ryan Reynolds), bare gjenfortalt som en sosiopatisk screwball-komedie. Dessuten bare et springbrett for å plassere Reynolds og Jackson sammen, mens de kjører gjennom Europa med skurker i hælene og utveksler kreative fornærmelser til hverandre «The Hitman’s Bodyguard» prøver å fange opp tonen fra Shane Blacks «Kiss Kiss, Bang Bang» (2005) og «The Nice Guys» (2016), men ender opp som noe mye nærmere de skranglete, europeiske actionfilmene til Luc Bessons produksjonsselskap EuropaCorp. Regissør Patrick Hughes («Expendables 3») filmer for mange av actionscenene med alt for tett utsnitt og veivete kameraføring, muligens i et forsøk på å forkle at mesteparten blir utført av stuntmenn. Dette er dessverre et godt stykke unna de elegante, velkoreograferte actionsekvensene vi tidligere i år har sett i «John Wick 2» og «Atomic Blonde».

Det skal allikevel «The Hitman’s Bodyguard» ha: akkurat da du tror filmen har brukt opp alt kruttet skrus tempoet opp. Filmen har en forfriskende mangel på måtehold, og ender med en veldig livlig biljakt rundt Amsterdams kanaler - men den kjenner samtidig ikke sin egen begrensning, og ender rundt tjue minutter etter at den burde. Dette er dessuten en hemningsløst voldsom film, med en brutalitet som står i sterk kontrast til den gjøglete «Looney Tunes»-humoren. Årsaken til at tonen er en smule spaltet skyldes trolig at dette opprinnelig ikke skulle være en komedie i det hele tatt. Manuset var opprinnelige en seriøs actionthriller (skrevet av Tom O’Connor), som toppet «Blacklist»-oversikten over bransjens mest populære, uproduserte filmmanus. Kort tid før opptakene startet ble imidlertid hele manuset skrevet om og forvandlet til en komedie, i det Ryan Reynolds har beskrevet som «en frenetisk toukersperiode». Et smart trekk, siden den største styrken i «The Hitman’s Bodyguard» er morsomhetene og kjemien mellom hovedpersonene.

Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon

Det hjelper også at ingen ser ut til å ta noe av dette seriøst for et sekund: Gary Oldman er på sitt mest selvparodiske Gary Oldmanske, Ryan Reynolds er på sitt mest passivt-aggressivt sarkastiske og Sam Jackson er tilbake i rendyrket «bad motherfucker»-modus. Særlig sistnevnte storkoser seg her, og entusiasmen hans smitter over på hele filmen. Så nei, jeg kan ikke påstå at «The Hitman’s Bodyguard» er en fremtidig actionklassiker, men den er sannelig underholdende så det holder. P.S. Jeg hadde muligens satt større pris på filmen hvis ikke den plagsomme kritikeren i kinosetet ved siden av meg fiklet med mobiltelefonen sin gjennom hele spilletiden, som en jævla fjortisjente. Skulle likt å ha sett Sam Jacksons reaksjon på «motherfuckers» som ikke plasserer mobilen i flymodus før filmen starter.

Annonse