DRAMA
«Boyhood»
Manus & regi: Richard Linklater
USA, 2014
«Boyhood» er laget på forholdsvis lavt budsjett, og er fanget opp på bare 39 innspillingsdager. Men disse dagene var spredd utover tolv år, og følger hovedpersonen fra han er en keitete seksåring til en ung mann på atten. Richard Linklater filmet biter av «Boyhood» hvert bidige år fra 2002 til i fjor, mens skuespillerne ble eldre og historien utviklet seg i takt med dem. Så dette var både et risiko- og langtidsprosjekt som kunne ha gått veldig galt hvert eneste steg på veien, av et format ingen riktig har våget seg på tidligere. For all del, Linklater er ikke den første som har skildret menneskeskjebner gjennom flere år: François Truffaut fulgte det fiktive livet til sitt alter ego Antoine Doinel gjennom fem selvbiografiske spillefilmer, som ble laget mellom 1962 og 1979. Satyajit Ray skildret de unge årene til en indisk guttunge i sin «Apu»-trilogi (1955-1959), og flere dokumentarserier har fulgt samme prinsipp. Lars von Trier puslet også med et prosjekt kalt «Dimensions», der han skulle filme de samme skuespillerne over en trettiårsperiode - før han gikk lei og slapp opptakene som en kortfilm.
Linklater har dessuten selv fulgt det stormfulle forholdet mellom Celine (Julie Delpy) og Jesse (Ethan Hawke) gjennom hittil atten år og tre «Before»-filmer. Men «Boyhood» er allikevel et unikum som fanger opp noe ganske så utrolig. Her er alt kondensert ned i en film, i noe som føles som en alternativ form for «time lapse»-fotografi. Vi ser disse folka vokse opp foran øynene våre, i takt med tidsånden. Det er ingen hjelpsomme undertitler eller årstall som markerer overgangene. Tidens løp ses i ansiktene på skuespillerne, på skiftende frisyrer og klær. Musikken forandrer seg, teknologien vi omgir oss med blir mer avansert og politikere byttes stadig ut. Ute i virkeligheten skjer disse forandringene så gradvis at vi knapt merker at vi blir eldre før tida er i ferd med å renne ut, men destillert ned til under tre timer er effekten virkelig bemerkelsesverdig. Framfor å fokusere på de dramatiske opplevelsene vi alle må kjempe oss igjennom: dødsfallene, traumene, merkedager og milepæler - utspiller «Boyhood» seg i det stille, og tar for seg de mindre øyeblikkene som ender opp med å feste seg i underbevisstheten, som forandrer oss. Og filmen fanger opp disse øyeblikkene helt perfekt.
Når vi først møter Mason (Ellar Coltrane) er han en seks år gammel guttunge som bor i Texas sammen med sin fraskilte mamma Olivia (Patricia Arquette) og den eldre søsteren Samantha (Lorelei Linklater, regissørens datter). Pappa Mason senior (Ethan Hawke) har vært fraværende i lang tid da han plutselig vender tilbake fra Alaska. Litt nervøs, en smule skjev og fast bestemt på å være den kule pappaen som sveiper inn i livene deres i sin barske Pontiac, og finner på morsomme ting mens han overlater de kjedelige delene av barneoppdragelsen til ekskona. Senior er uansvarlig og umoden, men viser seg med tida å være en godhjertet og anstendig fyr, som ikke har annet enn oppmuntring og aksept å gi til ungene sine. Tross alt en positiv innflytelse, særlig i forhold til mennene mamma Olivia introduserer inn i livene deres; staute farsfigurer som viser seg å være drevet av bitterhet, frustrasjon og alkoholisme. Hun innleder et forhold til den respektable universitetsprofessoren Bill (Marco Perilla), som har to jevnaldrende barn og sosial status. Det som skulle ha vært en ny start ender opp med å bli en tøff tid med psykisk terror og mishandling, før familien må flykte i sikkerhet.
Mamma utdanner seg, og blir en dyktig lærer. Pappa legger drømmene om å bli musiker på hylla, anlegger bart og slår seg til ro med konservativ kone, stasjonsvogn og trygg jobb som forsikringsselger. Årene går. Mens de voksne begår sine feil, inngår kompromisser, sliter og lærer, må Mason finne sine egne veier. Han blir en innadvendt, keitete tenåring. Mister valpefettet, blir rundt en meter høyere. Løsriver seg og finner sin egen identitet, med alt det innebærer av skuffelser, hjertesorg, overraskelser og prøvelser. Filmen vokser opp i takt med hovedpersonen, og vi vokser litt opp i takt med filmen. Da jeg gikk ut av kinoen var det blitt mørkt, og tre timer var plutselig forsvunnet på noen minutter. Tida er relativ, og forsvinner så mye fortere enn vi aner. «Boyhood» viser oss hvorfor, på en måte jeg aldri helt har opplevd maken til. Dette er virkelig en bemerkelsesverdig film, og en av årets aller beste kinoopplevelser.
PS! «Boyhood» settes ikke opp på Oslo Kino, og det er foreløpig uklart hvor og når den vil bli vist i hovedstaden. Årsaken er konflikten mellom Egmont-eide Oslo Kino og «Boyhood»s distributør UIP. Oslo Kino hevder UIP krever for mye i betaling for visning av deres filmer.