4
ACTIONTHRILLER
«Jack Reacher: Vend aldri tilbake»
Regi: Edward Zwick
USA/Kina – 2016.
Tom Cruise gjentar rollen han var skapt til å spille: som den to meter høye action-kjempen Jack Reacher. Nei, jeg akter fortsatt ikke å heve meg over å gjøgle med det faktum at Cruise mangler i underkant av en halvmeter til å spille en hardhaus hvis fremste karaktertrekk er at han ruver høyt over de fleste motstanderne uten å måtte stå på en appelsinkasse eller to. Dwayne «The Rock» Johnson eller Dolph Lundgren hadde vært perfekte som Jack Reacher, men til tross for sine vertikale begrensninger klarer Tom Cruise likevel å gjøre denne rollen til sin egen – med hjelp av ren viljestyrke, hardt arbeid og jernhard disiplin.
Cruise virker litt mer sliten (og noen kilo røsligere) enn han var i den forrige «Jack Reacher»-filmen, men fyren er fortsatt i uforskammet bra form til å ha rundet 54 år. Etter å ha blitt spent fast til skroget på et Airbus A400M-fly og deretter holdt pusten under vann over seks minutter i den siste «Mission: Impossible»-filmen, kan vi neppe klandre ham for å gire ned noen hakk. Cruise tilbringer i kjent stil store deler av spilletiden med å spurte målrettet fra den ene actionscenen til den neste, men denne gangen har han dessuten følge av to tøffe kvinner.
Den britiske forfatteren Lee Child har skrevet tjue bøker om den tidligere militærpolitimajoren Jack Reacher; en hjemløs vagabond som kun eier en tannbørste mens han reiser hvileløst rundt i USA for å hjelpe dem som loven svikter. Denne frittstående fortsettelsen av «Jack Reacher» (2012) foregriper begivenhetenes gang grundig, og hopper rett til bok nummer atten. Etter å ha samarbeidet med major Susan Turner (Cobi Smulders) over telefon i lang tid, har tiden kommet til å møtes i person. Reacher hopper på Greyhound-bussen til Washington D.C i håp om å få en bedre middag og kanskje litt kos til dessert, men oppdager isteden at major Turner akkurat har blitt arrestert for spionasje og står tiltalt for landsforræderi. Reacher bryter henne naturligvis ut av militærfengselet, og sammen drar de på flukt til New Orleans for å renvaske henne. De avdekker en temmelig uoversiktlig konspirasjon som involverer et privat sikkerhetsfirma som pønsker på våpensmugling og drap i Afghanistan, mens de sender en jevn strøm av inkompetente leiesoldater for drepe dem begge.
På veien får Reacher og major Turner selskap av Samantha (Danika Yarosh), en trassig femtenåring med en potensiell personlig forbindelse til Reacher som umiddelbart plasserer henne i livsfare. Det er i teorien ingen dum idé å gi den gravalvorlige einstøingen Reacher en provisorisk familiedynamikk; med en tøff dame som på alle måter er hans match og en potensiell datter som presser ham langt utenfor komfortsonen. Synd at Cobi Smulders og Tom Cruise har en sånn knusktørr kjemi, og at Samantha stort sett blir et irritasjonsmoment som gjør toskete ting for drive plottet fremover.
Mens den første «Jack Reacher»-filmen la seg på en hardkokt syttitallsstil som fulgte Clint Eastwood-formelen, er «Vend aldri tilbake» betydelig mer generisk og formløs. Til stor del fordi regissør Christopher McQuarry (som senere regisserte «Mission: Impossible – Rogue Nation», og nå gjør seg klar til å filme «Mission: Impossible 6») er byttet ut med Edward Zwick. En mer sentimental filmskaper som tidligere har jobbet med Cruise på «The Last Samurai». Jeg antar at man kan se Jack Reacher som en moderne samurai, men Zwick er en for tradisjonell og lite oppfinnsom regissør til å puste liv i materialet. Denne oppfølgeren lider dessuten av en prekær mangel på Werner Herzog, som gjorde en utsøkt minneverdig birolle som iskald, skremmende superskurk i første film.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
I «Vend aldri tilbake» må vi nøye oss med å se «Prison Break»-veteranen Robert Knepper uinteressert bjeffe ordne i en handsfree-mobil bak et skrivebord, mens den anonyme leiemorderen The Hunter (Patrick Heusinger) slåss med Reacher fra tid til annen. Filmen bærer preg av å måtte holde seg på en lav PG-13-aldersgrense i statene, men det blir først merkbart under klimakset – som involverer en intens jakt under (selvfølgelig) et Mardi Gras-karneval i New Orleans. Så nei, denne oppfølgeren holder ikke tritt med den mer stilsikre forgjengeren, men «Vend aldri tilbake» fungerer fortsatt helt brukbart som en trygg pappafilm i pocketbokformat.
Utenfor kabel-TV-formatet er det fint få som vier tiden til å lage denne typen «old school»-actionthrillere, og det er fortsatt en sjanger som kler Tom Cruise godt. Det er i alle fall ikke hans feil at denne oppfølgeren føles litt underveldende og så veldig generisk.