Film

Velment feelgood fra rufsete mottak

«Welcome to Norway» er en humørpille i vintermørket, men samtidig også en energidrikk som gjerne kunne hatt litt høyere næringsinnhold.

Dagsavisen anmelder

4

DRAMA/KOMEDIE

«Welcome to Norway!»

Regi: Rune Denstad Langlo

Norge, 2016

Selv om det er mye å flire av her, så ligger det også noen ubrukte muligheter i denne kulturkollisjon-komedien. Filmen ender opp som en komedie som tilfeldigvis finner sted på et asylmottak. Konfliktene ligner ganske mye på de bataljene som oppstår i andre komedier. Muligheten til å fortelle en historie om hva som skjer når et titall ulike kulturer møtes, er ikke så godt utnyttet som man kunne håpe på i det bussen med sunnier, sjiaer og hinduer ankommer et nedlagt høyfjellshotell i en utkant-grend i Trøndelag. Filmen ender opp som en lystig «feelgood», der hovedhistorien handler om en overoptimistisk asylmottak-gründer som ikke engang er handyman, og der mye av humoren oppstår idet han tar seg vann over hodet.

I Rune Denstad Langlos regi, og med Anders Baasmo Christiansen i hovedrollen, så blir dette underholdende, men det er også preget av ubrukte muligheter.

LES OGSÅ: Norsk asyl-komedie til Sverige

Historien legger i litt for stor grad opp til å holde det underliggende alvoret på en armlengdes avstand. Asylmottak-gründeren får raskt to allierte blant asylsøkerne, en jovial en som lover å bidra til at «alt skal bli chill her før UDI kommer», og en annen, mer stoisk og motvillig, som viser seg å være vel så nevenyttig. Velkjent typetegning, og helt ok som underbygging av tanken om at vi er mer like enn vi tror, om vi bare blir kjent med hverandre. Alt sammen velmenende og greit, men om man hadde sett litt utover en vanlig komedie-spilletid på 90 minutter, så burde det ha vært mulig å fortelle flere og litt mer mangeartede historier fra møtet mellom et tredvetalls skjebner fra ulike kulturer innenfor de samme, dårlig isolerte veggene.

Selvsagt må man ta noen valg underveis, men «Welcome to Norway» hadde blitt bedre om disse valgene i noe mindre grad hadde lent seg mot tradisjonell «feelgood»-komedie. Den absurde humoren vi tidligere har sett hos regissør Langlo, den dukker opp her og der, som når både de kommunalt ansatte, UDI og politiet, viser seg å være vel så store opportunister som vår representant for asylbransjen. Slike scener er likevel unntak blant de i hovedsak mer lystige opptrinnene.

Nå har selvsagt «Welcome to Norway» vært planlagt lenge før flyktningkrisen fikk de dramatiske dimensjonene den har i dag, og til en viss grad kan det rettferdiggjøre den lette tonen. Vi har absolutt med en brukbar komedie å gjøre, men heller ikke så veldig mye mer.