Film

Vaniljemild romantikk

«Victoria & Abdul» er en dannet dramakomedie som selv imperiets gamle herskere kunne ha satt pris på, med Judi Dench i nok en glansrolle.

Dagsavisen anmelder

3

DRAMA

«Victoria And Abdul»

Regi: Stephen Frears

USA, 2017

«Victoria & Abdul» sklir fint inn i rekken av profesjonell, faktabasert underholdning Stephen Frears har laget på sine eldre dager, og er hans tredje film med Dame Judi Dench etter «Mrs Henderson Presents» (2005) og Oscar-vinneren «Philomena» (2013). Den gamle raddisen Frears er slett ingen monarkist, og har tidligere beskrevet det britiske kongehuset som «en idiotisk institusjon». Etter å ha menneskeliggjort dronning Elizabeth II i prisvinneren «The Queen» (2006) prøver Frears å skildre de siste årene til hennes tippoldemor Victoria. «Victoria & Abdul» retter fokuset mot dronningens skandaløse vennskapsforhold til Abdul Karim; hennes personlige tjener, urdu-lærer og spirituelle guru. Ifølge enkelte kilder en opportunistisk, arrogant sjarlatan i Rasputin-stil, som i filmen er forvandlet til en uskyldsren, sensuell sjarmør med sprudlende humør og mye livsvisdom. Man kunne ha laget en skikkelig skarp, syrlig film ut av dette utgangspunktet: om en dypt deprimert dronning som blir utnyttet og lurt trill rundt av en åndelig lurendreier – som på veien undergraver hele det britiske imperiets kolonimakt. Isteden har Stephen Frears valgt å lage en vaniljemild romantisk komedie ut av dette materialet, som er basert på faktaboken av den indiske journalisten Sharbani Basu og utstyrt med et veldig tradisjonelt, stølt manus av Lee Hall («Billy Elliot», Steven Spielbergs «War Horse»).

Jeg antar at dette kvalifiserer som en uoffisiell oppfølger til «Mrs Brown» (1997), som tok for seg dronning Victorias kontroversielle kjærlighetsforhold til sin skotske tjener John Brown (Billy Connelly). Tjue år senere er Judi Dench tilbake i glansrollen som dronning Victoria, mens hun innleder et platonisk forhold til nok et medlem av tjenerstaben. «Victoria & Abdul» starter i 1887, fire år etter at dronningens elskede livsledsager John Brown døde. Hennes majestet er så deprimert at hun er på grensen til katatonisk. Tjenestestaben må lempe Victoria ut av sengen med makt og kle på henne, før hun skyfles mismodig rundt til alle sine kongelige plikter med entusiasmen til en furten tenåring. Dagene ender som regel med en gallamiddag der dronningen gafler i seg maten med begge hender, og deretter sovner snorkende ved bordet. De fleste i kongehuset venter bare på at dronningen skal dø, sånn at hennes sønn Bertie (Eddie Izzard) kan ta over tronen. Men så får Victoria øye på den kjekke, indiske tjeneren Abdul Karim (Bollywood-stjernen Ali Fazil), som er sendt til Buckingham Palace for å høytidelig overlevere en mohur-mynt sammen med sin sarkastiske ledsager Mohammed (Adeel Akhtar, i sin andre scenestjelende birolle denne premiereuken etter «The Big Sick»). Så fort kutymen brytes og øynene deres møtes får den gamle dronningen tilbake spenst i skrittene. Livsgnisten tennes, og snart er Abdul utnevnt til dronningens kammertjener, fortrolige venn og kjære «munchi».

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Han holdes tett ved dronningens side de neste årene, til ren forferdelse for hoffets innerste sirkel. Dronningens privatsekretær Henry Ponsonby (Tim Pigott-Smith) prøver å presse den muslimske plageånden ut av kongehuset med hele tjenerstaben i ryggen, mens statsminister Lord Salsbury (Michael Gambon) fnyser foraktfult at det neste blir vel at dronningen ikler seg en burka. Det er ikke særlig dristig å insinuere at den britiske adelen på tampen av 1800-tallet muligens kunne være en ørliten smule rasistiske, og kan ha fremvist en nedlatende holdning til fremmede kulturer. Heller ikke særlig progressivt at Abdul Karim er skildret som en servil, uskyldsren husslave som stadig kysser dronningens føtter med dedikert lidenskap. Særlig fordi den virkelige historien er betydelig mer sammensatt, og så mye mer fascinerende. Ifølge åpningsteksten er filmen «based on real events… mostly», og det stemmer bra. «Victoria & Abdul» vever fiktive elementer inn i en historie som er spennende nok uten dem, og unngår nyanser som kunne ha gjort filmen mye mer interessant. Filmen tillegger dronning Victoria en selvinnsikt som er i overkant sjenerøs, og Abdul et ydmykt vesen som korresponderer dårlig med beskrivelsene av hvordan han var kjent for å oppføre seg. Det er allikevel en kjerne av sannhet i «Victoria & Abdul» som gjør historien verdt å fortelle – og filmen byr på en kommersiell kombinasjon av elementer det aldrende, britiske kinopublikummet ser ut til å elske: kongeligheter og indisk eksotisme med en dæsj god, gammeldags imperialisme.