Film

Vampyrer som ikke suger

Den morsomste splatterfilmen fra New Zealand siden Peter Jackson dro til Mordor.

Dagsavisen anmelder

5

KOMEDIE

«What We Do In The Shadows»

Regi: Jemaine Clement/Taika Waititi

NZ, 2014

En vampyrkomedie i «mockumentary»-stil, om et bokollektiv med blodsugere? Høres kanskje ikke så lovende ut, men viser seg å være den morsomste splatterfilmen fra New Zealand siden Peter Jackson dro ut på langtur til Mordor. «What We Do in the Shadows» er laget av og med folka bak kultserien «Flight of the Conchords» (bortsett fra Bret McKenzie og James Bobin, som har vært travelt opptatt med «The Muppets»-filmene), basert på en kortfilm de laget tilbake i 2005. Opplegget er enkelt: fire vampyrer har i flere tiår bodd sammen i et kollektiv i den gørrkjedelige Wellington-forstaden Te Aro. Der tilbringer de nettene med å sjekke opp ofre i stusselige nattklubber, krangler om hvem som skal ta oppvasken og ypper til bråk med lokale varulver. De følges av et kamerateam som skal lage en dokumentar om hverdagen som vampyr, i månedene frem til maskeradeballet «The Unholy Masquerade». En fest for overnaturlige skapninger som avholdes årlig i lokalene til en bowlinghall i Wellington.

Den pertentlige 379-årigen Viago (regissør Taika Waiti) introduserer oss for resten av gjengen, mens han innkaller til husmøte for å klage over de andre vampyrenes mangel på renslighet. Kan de ikke i det minste legge ut litt avispapir før de søler ned sofaen med blod fra jomfruer, og plukke opp de avrevne ryggradene etter seg? Vladislav (med-regissør Jemaine Clement) er 862 år, og var i yngre dager kjent som «Vlad the Poker» fordi han likte å spidde folk i torturkjelleren sin. Nå er han langt fra like grusom, og har mistet litt av piffen etter et brutalt basketak med en eksdame bare kjent som «beistet». Han er i følge Viago «en fin fyr, men litt pervo». Gjengens yngstemann er 183-åringen Deacon (Jonathan Brugh), et sexy beist som i fritiden liker å underholde vennene med sine imponerende evner innen erotisk forføringsdans. Og så har vi Petyr (Ben Fransham), et åtte tusen år gammelt Nosferatu-udyr som stort sett holder seg i kjelleren. De har av åpenbare årsaker sluttet å be ham om å betale sin del av husleien. Skummel kar. Det er også Petyr som forandrer hele gruppedynamikken, etter at han ved et uhell forvandler et av ofrene deres til en ny vampyr.

Den unge hipsteren Nicks (Cori Gonzalez-Macauer) mangel på diskresjon irriterer vettet av de andre vampyrene etter at han blir forvandlet, og han har en lei tendens til å rope «Jeg er Twilight!» for å sjekke opp damer på puben. Sånt kan vekke oppmerksomheten til lokale vampyrjegere, men Nick har sine gode sider. Han er for eksempel bestekompis med Stu (Stuart Rutherford), en veldig forsagt IT-konsulent som introduserer dem for teknologiske nyvinninger som mobiltelefon, YouTube og eBay. Vampyrene liker Stu så godt at de ikke har hjerte til å drikke ham opp, og gjør ham til en del av gjengen. Andre er ikke like heldige, og «What We Do in the Shadows» skygger ikke unna hva som skjer hvis en vampyr biter litt feil i halspulsåren til et offer. Mye søl. Heldigvis har Deacon en egen slave i den frustrerte alenemoren Jackie (Jackie van Beek), som har den utakknemlige jobben med å tørke opp blod fra stuegulvet og trimme plenen utenfor huset med gressklipper. Det er selvsagt en utsøkt ironi at folk som er flere hundre år gamle oppfører seg så umodent, men der har du en av forbannelsene ved å være vampyr. Det, og problemene med å kle seg fint uten speilbilde.

OK, mesteparten av dette er bare løsrevne sketsjer puttet inn i en løs ramme, som sikkert hadde fungert like bra i en TV-serie. Men det forhindrer ikke at «What We Do in the Shadows» er hysterisk morsom og konstant inspirert. En blanding av «Spinal Tap» og «Brain Dead», som faktisk kommer opp med nye vinklinger på et veldig velbrukt tema. Mye av humoren melkes fra kollisjonene mellom vampyrenes pompøse image og de banale omgivelsene i dagens New Zealand. Det er stor humor bare å se denne gjengen sprade nedover en traurig bygate i Wellington ikledd gotiske kostymer, mens folk kniser bak ryggen deres. Det er åpenbart at mesteparten er improvisert frem av skuespillerne, og filmen er angivelig klippet ned fra over 150 timer med opptak. Så det skal bli interessant å se hvor mye av de ekstra scenene som dukker opp i Blu-ray-utgivelsen. «What We Do in the Shadows» er uansett en sjeldent gøyal opptur, og selve antitesen til patetiske parodifilmer som «Vampires Sucks».