Annonse
André Øvredal er i etterarbeidsfasen på sin nye film, «Torden». Filmen vil få premiere rundt november neste år.

– Utrolig at regjeringen velger å kutte

Mannen bak «Trolljegeren», André Øvredal, er snart klar med sitt neste filmprosjekt: En norsk-amerikansk action inspirert av norrøn mytologi.

Annonse
Filmer

 

Filmen «Torden» ble ferdig innspilt i sommer etter en 40 dager lang periode med opptak. Den vil ha både norsk og engelsk tale, og i hovedroller finner vi blant andre Norges egen Iben Akerlie («Mammon», «Victoria»), samt Nat Wolff («Paper Towns», «The Fault in Our Stars») og Priyanka Bose («Lion»). Filmen handler om en ung mann som oppdager at han har overjordiske krefter, basert på norrøn mytologi.

– Det har vært en del spennende problemstillinger. Blant annet det praktiske. Nå blir det spennende å se hva publikum vil definere den som, sier regissør André Øvredal om filmen, som blant annet er innspilt i Praha og på Hardangerbrua som ble sperret av i fem dager.

Les også: Statlig støtteordning reddet «Snømannen»

Vanvittige scener

– Vi skapte trafikkaos, men vi har fått til helt vanvittige scener utpå brua der. Og ellers masse actionscener med bil og helikopter, mye moro. Jeg har fått en del meldinger fra slektninger som har venner som måtte stå i kø på grunn av oss og var sure, flirer regissøren.

Men det blir ikke bare spektakulær action, lover Øvredal, som ikke har benyttet seg av den mye omtalte insentivordningen denne gang. Han er i det hele tatt kritisk til ordningen som blant annet har ført filmproduksjoner som «Snømannen» og «Mission Impossible 6» til Norge.

– Det er jo fantastisk at vi har fått den, men jeg oppfatter den som for lite nyttig totalt sett. Store Hollywood-filmer med 150 millioner dollar i budsjett trenger jo ikke seks millioner kroner i norsk støtte for å velge å filme i Norge. Store filmproduksjoner har ingen glede av den lille insentivordningen der. Andre land som har en funksjonell og god ordning, har ofte en mer eller mindre ubegrensa pott med penger. Da er det ikke et tak på 60–70 millioner kroner, som det er i Norge.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Reagerer på kutt

Øvredal tror mange flere større filmer kunne vært laga i Norge om ordningen fungerte bedre her.

– Det kan nok tenkes at det finnes gode argumenter mot å fjerne det økonomiske taket. Men undersøkelser har jo vist at lokalsamfunnet får mye mer tilbake i inntekter, og det gir god lønn til norsk stab som jobber på filmprosjektene om ordningen fungerer. Men nå opplever jeg det på en måte som en vinn-vinn-situasjon som ikke blir utnytta skikkelig, sier regissøren.

– Jeg snakker jo av og til med Hollywood-produsenter. De er ekstremt opptatt av å snakke om insentivordninger, og hvilke land som har gode ordninger. Om et filmprosjekt velger å spille inn film i Norge, er det fordi de vil velge Norge som sted, ikke på grunn av at de får noen svært få millioner tilbake fra selve insentivordningen. Da er det fordi de har mye i budsjett fra før. Og vi i Norge flytter også produksjonene våre til andre land med gode insentivordninger, sier Øvredal.

I likhet med andre i norsk filmbransje reagerer han på regjeringens kutt i filmstøtten her hjemme på 16 millioner i årets budsjettforlik.

– Det er utrolig at regjeringen velger å kutte i filmproduksjon, spesielt i en tid da vi har bevist en kollektiv evne til å heve standarden sterkt. Både kunstneriske og kommersielle filmer treffer og blir anerkjent over hele verden. Det er åpenbart skadelig for videreutvikling av bransjen, rekruttering, og mangfoldet vi etterstreber.

Noe som er ekte

Øvredal slo for alvor igjennom i 2010 med spillefilmdebuten «Trolljegeren», før han i fjor kom med den amerikanske spillefilmen «The Autopsy of Jane Doe», med Brian Cox og Emile Hirsch i hovedrollene. Der førstnevnte var filmet i norske skoger, med «hjemmekamera» i «Blair Witch Project»-stil, foregikk den andre hovedsakelig nede i et gammelt obduksjonsrom. Opptaksperioden til «Torden» beskriver Øvredal som «dobbelt så komplisert» som de to foregående filmene.

– Jeg er også interessert i det mellommenneskelige aspektet her. Jeg prøver å bygge en film der man skal starte en relasjon i en enormt pressa situasjon. Normalt funker ikke det. Men å prøve på det, er spennende. Å skape fine, nære øyeblikk, halvveis improviserte, halvveis skrevne. Det som er så fantastisk med film, er det å gå gjennom massive arkitektoniske konstruksjoner, og skape det som til sjuende og sist blir noe følelsesmessig, noe som føles ekte, og ikke konstruert. Når man ser det på film, er det så unikt. Det er ikke så ofte jeg ser det lenger, at man klarer å skape den konstruksjonen gjennom så mye teknikk. De som klarer det, er ofte filmer som har rydda vekk mye av den teknikken. Det blir ofte små dramafilmer.

Les også: Tapte mot «Snømannen»

Må utfordre

Rent fysisk er «Torden» ganske lik «Trolljegeren». Men den er skutt helt motsatt, rent estetisk.

– Rent tonemessig er den mer lik «The Autopsy of Jane Doe». Det er en mer alvorlig film, kontra «Trolljegeren», som er en tullete film.

– Et gjennomgående tema i filmene dine er overjordiske hendelser?

– Det er for så vidt ting jeg har oppdaga etter hvert, at jeg som er ateist, blir veldig fascinert av det å tro på noe, og hva som kreves – enten det er gjenferd eller mytologi. Jeg synes det er spennende å formidle hvordan vanlige mennesker møter og håndterer det usannsynlige. Det handler jo litt om egen inspirasjon, av filmer jeg vokste opp med fra Amblin (Spielbergs produksjonsselskap, journ.anm..), som «Gremlins» og «The Goonies», som er en egen subsjanger.

– Hva får deg til å velge de prosjektene du velger?

– Jeg eksperimenterer med hver film. Her syntes jeg det var en fantastisk utfordring i det å få kjærlighetshistorien til å fungere, og reisen til hovedrollene og bikarakterene. Det var en totalt annen utfordring enn de to forrige filmene jeg har gjort, og det synes jeg er spennende, sier han.

Det må være en ny utfordring med alle filmene Øvredal lager, det er en viktig forutsetning.

– Med «The Autopsy of Jane Doe» var det viktig å ikke få det kvinnelige avkledde liket til å fremstå som et «dødt sexy offer», mens to menn står og dissekerer henne. Jeg filmet veldig klinisk og personfokusert. Det skulle være en triangelfilm, mellom far og sønn, og henne. De skulle være likestilte, på tross av at hun var naken og «død». Det var utfordrende å håndtere den balansen der, samt å unngå at det ble for grotesk. Det er en viktig balanse å være bevisst på.

Øvredal gjorde mye forarbeid i forbindelse med filmen,

– For alle kan i dag lage en film. Vi er så oppfostra av media, at det til sjuende og sist handler om smak. Også er det dét å forvalte andres smak. Enten det er produksjonsdesigneren sin, eller kostymedesignerens. Og så skal du ha med alle på din tunnelvisjon, hvis ikke blir det et lappeteppe av en film. Så det er jo greia, å håndtere det når man lager film.

Les også: Skuffer filmbransjen

– Jeg blir flau

Øvredal, som har noe erfaring fra Hollywood, er sjokkert over Weinstein-skandalen og den påfølgende #metoo-kampanjen.

– Det er jo helt sjokkerende. Jeg har selv aldri observert noe sånt, heller ikke hørt om det i min omkrets, eller i en profesjonell situasjon. Jeg er rimelig sjokkert av mengden historier som kommer nå fra ofre. Det er den ene etter den andre i både norske og internasjonale medier.

Øvredal tror løsningen blant annet ligger i å konstruere et varslersystem som gir mulighet og trygghet for dem som varsler

– Og en klarere konsekvensrekke. For dette er jo snakk om noen som har enormt makt. Weinstein er jo ekstremtilfellet, han har hatt så sinnssykt mye makt. Ut ifra det man leser og hører, har han hatt en helt overdreven makt i det spillet der. Hva det er som får folk til å drive på med sånt, med tanke på de fortellingene som kommer fram, det er helt … Jeg blir flau.

Les også: Film om 22. juli-terroren får 17 millioner i statlig tilskudd

Annonse