Film

Tungt stoff med lett hånd

En film om psykiske lidelser, panikkangst, mental kollaps og depresjoner, som likevel ikke blir ulidelig tung og deprimerende.

Dagsavisen anmelder

4

KOMEDIE

«Lykkelig i 24 timer»

Manus & regi: Sonja Hess

Tyskland/Norge, 2015

Det som ved første øyekast ser ut til å være en tysk (delvis norskfinansiert) romantisk komedie, viser seg etter hvert å være noe helt annet og mye mer interessant. Manusforfatter/regissør Sonja Hess har personlig slitt med angstanfall, og selv om hun tar temaet på nøkternt alvor klarer hun å finne en del humor i de lettere absurde situasjonene som kan oppstå når psyken blir skral. Under det første kvarteret av «Lykkelig i 24 timer» kunne man nesten trodd at Bridget Jones hadde flyttet til Frankfurt og stiftet familie. Hedi Schneider (Laura Tonkel) sykler bekymringsløst til jobben på et reisebyrå, og tar det ikke så tungt at hun blir fanget i heisen (metafor ahoy!) på vei opp til kontoret. Hun er skøyeraktig og i overkant vimsete, men den lettere eksentriske oppførselen hennes blir for det meste oversett av tørrpinnene på kontoret. Hjemme venter den omtenksomme ektemannen Uli (Hans Löw) og deres lille sønn Finn (Leander Nitsche), som setter langs større pris på Hedis barnslige lekenhet.

Hedi virker fornøyd med tilværelsen, helt til lettveggen braser ned i hodet på henne. Under en spontan kosestund med ektemannen bryter hun plutselig totalt sammen, overbevist om at hun er i ferd med å få et hjerneslag og skal dø. Bare et heftig panikkanfall, som slett ikke er noe å spøke med. Legene er til fint liten hjelp, og gjør ikke noe særlig mer enn å supplere henne med sykemelding på ubestemt tid – samt sterke, reseptbelagte legemidler Hedi begynner å tygge som sukkertøy. Sammenbruddet kommer plutselig og uten forvarsel, men det er lett å se de små traumene som kan ha dyttet psyken hennes ut av likevekt. En grandtante som nylig døde i ensomhet, en kollegas selvmordsforsøk og en krevende sønn som blir veldig opptatt av døden. Bråkete fasadebygging utenfor leiligheten øker stressnivået, og Hedis fordømmende mor (Margarita Broich) kunne ha drevet selv Mahatma Gandhi fra sans og samling. Så mye gnager på psyken til Hedi, helt til alt topper seg. Ektemannen Uli prøver så godt det går å være en støtte, men Hedi er låst inne i sitt eget hode og hennes avhengighet av legemidler skaper friksjon.

Når angsten tar overhånd gulper Hedi ned piller med hvitvin og sjangler salig rundt i byen mens hun danser, veiver med armene og skyggebokser. Hun dukker uanmeldt opp på en fest, og kaster opp i nakken på en av gjestene. Virrer inn i en dyrebutikk for å kjøpe en kanin til sønnen i døsig pillerus, og trenger påsyn hele døgnet. Hedis mentale sykdom setter også hele familiens fremtidsplaner i fare. Ektemannen har akkurat sagt opp jobben som døvetolk for å jobbe som med et veldedig prosjekt i Gambia, og nå må alt sammen legges på is. Ulis økende frustrasjon og bitterhet får sitt utløp på en temmelig usympatisk måte, men «Lykkelig i 24 timer» er for nyansert og empatisk til å plassere noen i et dårlig lys. De av oss som har dultet borti lettveggen et par ganger i livet kan kjenne igjen mye her, ikke minst i den ubehagelig overbevisende måten Laura Tonkel skildrer panikkangsten. Hun gjør en imponerende innsats i de dramatiske scenene, og har dessuten komiske talenter som forhindrer at dette bli ulidelig trist. Mot slutten tar familien en rask avstikker til Nord-Norge for å «pleie kjærligheten», men filmen ender ikke med noen stor forløsning. Det er bare å ta en dag av gangen, holde ut og prøve så godt det går å være lykkelig i rykk og napp. Akkurat som i virkeligheten, egentlig.