4
ANIMASJON
«Mummitrollet på rivieraen»
Regi: Xavier Picard og Hanna Hemila
Finland/Frankrike, 2014
Det er fem år siden sist vi fikk sjansen til å besøke Mummi-dalen på kino, da i form av dommedagsfilmen «Kometen kommer». Den var resirkulert fra en polsk TV-serie fra syttitallet, og animert med hjelp av filtdukker. «Mummitrollet på rivieraen» er imidlertid håndtegnet og flunkende ny, selv om den sender de finske trollene bort fra sine fredelige hjemtrakter og til Frankrike anno 1950-tallet. Mummitrollene koser seg med fest og slaraffen før et sjørøverskip synker like utenfor fyrtårnet deres. Etterpå føler forfengelige Snorkfrøken at hun har lyst på en ferietur til den franske rivieraen, for å se alle de glamorøse filmstjernene hun leser om i kjendisbladene. Hvem vet, kanskje hun får sjansen til å møte Vincent Chase, som også befinner seg på rivieraen i ukens andre kinopremiere: «Entourage». Mummipappa synes dette høres ut som en strålende idé, så han drar med seg hele familien på en båttur midt i en skikkelig ruskestorm. De våkner opp på en øde øy bare et langt steinkast unna rivieraen, der eliten mesker seg med sol og luksus.
Mummipappa er beleven nok til å bløffe på seg en adelig tittel som DeMummi, men ellers er trollene slett ikke forberedt på kulturkollisjonene. De tar inn på rivieraens mest fornemme hotell uten å ane at de må betale for seg, og flytter deretter opp i sengen fordi hotellrommet er for stort. Snorkfrøken lar seg forføre av all den luksuriøse glamouren, spiller rulett, kjøper seg en bikini og blir kurtisert av en rik playboy – mens Mummitrollet blir skikkelig sjalu og utfordrer til duell. Mummimamma dyrker fram en frodig hage med hjelp av sjørøverfrø. Mummipappa drikker store mengder whisky, og blir kjent med en markis som mest av alt vil være en bohemsk billedhugger med elefantstaturer som spesialitet. Mummifamilien oppfører seg så eksentrisk at den franske fiffen umiddelbart går ut ifra at de må være søkkrike, men trollene ikke har noe begrep om penger i det hele tatt. På veien blir de kjent med en liten hund som er tiltrukket av katter, og slipper ut en sekk full av ufyselige Tourettes-insekter som roper «Bæsj!», «Bustehode!» og «Apetryne!». «Mummitrollet på rivieraen» ble laget i forbindelse med Tove Janssons hundreårsfeiring i fjor, og er basert på tegneserien «Familjen lever högt» – opprinnelig publisert som seriestriper til den britiske avisen «The Evening News» i 1957.
Jansson baserte denne satiriske serien på sine egne opplevelser under en ferietur til den franske rivieraen tre år tidligere, og hun hevdet at mesteparten var selvopplevd. Det korte stripeformatet tillot Jansson å være litt mer gjøglete, absurd og løsere i snippen enn hun var i bøkene sine – og den tonen er vel bevart i filmen. Dette var en av Janssons første tegneserier, der hun blant annet introduserte det rampete bøllefrøet Lille My, som av litt uklare grunner er kidnappet av sjørøvere sammen med storesøsteren Mymlen før hun ankommer fredelige Mummidalen. «Mummitrollet på rivieraen» er en veldig trofast gjenfortelling av tegneserien (med noen sidehistorier tatt fra fire andre seriestriper), men skiller seg allikevel markant ut fra de tidligere filmene om de finske trollene. Dette er nærmere Chuck Jones enn Jannik Hastrup. Litt mindre sindig og underfundig enn vi er vant til, men sjarmerende, forfriskende surrealistisk og drevet av ren drømmelogikk. Den norske dubbingen er helt førsteklasses. Siden historien har sitt opphav i tegneseriestriper er imidlertid «Mummitrollet på rivieraen» veldig episodisk, og filmen går litt på tomgang innen vi kommer halvveis. Spilletiden er bare på åtti minutter, men det er lett å tenke seg at noen småtroll vil bli litt rastløse etter de første førti.