Annonse
Anders Baasmo Christiansen hogger løs på egne indre demoner i Jorun Myklebust Syversens spillefilmdebut.

Trær som faller

Original norsk debutfilm som imponerer i utforming og innhold.

Annonse
Filmer

 

5

DRAMA

«Hoggeren»

Regi:

Norge, 2017

Den første middagsscenen i Jorunn Myklebust Syversens debutspillefilm «Hoggeren» er en av de morsomste i nyere filmhistorie, men bak humoren som oppstår når den hjemvendte «sønn» skjelles ut etter noter, ligger et bilde av dagens Norge som er like brutalt som det er megetsigende. Syversen fanger avmakten som ligger i generasjonsgapet, kunnskapen som blir borte og den skrikende tomheten som oppstår når tilværelsen glipper og framtida er svart. Det hele er mesterlig spilt av profesjonelle og amatørskuespillere, mens filmskaperen åpenbart stoler på sitt eget kunstneriske blikk for nyanser.

Les også: Lagde spillefilm i skogen med slekta

Anders (Anders Baasmo Christensen) har flyttet tilbake til det vi får vite er farens gamle gardsbruk, og han labber rundt i skogen med øks som «en tulling», for å bruke onkel Bjarnes nådeløse karakteristikk. Bjarne (Syversen) og tante Grethe (Inger Grethe Syversen) bor like ved, og bygdesamfunnet er lekk som en sil. «Alle» vet at Anders er tilbake, at han har kjøpt seg øks og farer rundt som en bever, hogger ned tre etter tre på hjelpeløst vis, uten at aggresjonen, frustrasjonen og den åpenbart dype depresjonen løsner av den grunn. Hos onkelen, som har tatt vare på bruket siden Anders og faren stakk av til byen for mange år siden, er det liten forståelse å finne. Han er sta og stri, og driver slik generasjoner har gjort det før han, uten å ense kona Grethes forsøk på forsonende irettesettelse. Onkelens beskjed til Anders er krystallklar: «Du må ikkje gjerra som andre, men du må gjerra som følk!».

Slik fanger filmskaper Jorunn Myklebust Syversen dagens Norge i en film som langsomt avslører motsetninger uten at det nødvendigvis ligger en konklusjon i helheten. Her er landsbygdas tradisjoner kjørt fram som biler på tomgang ved bensinstasjonen, mens kvelden tilbringes i kanakkasfyll på det lokale høyfjellshotellet og Anders' fetter Terje er en av dem som har funnet en levevei gjennom å selge alternativmedisin til folk flest. Hvor nærme realitetene filmen ligger i disse virkelighetslitteraturtider, kan man lure på når Syversen-familien spiller de aller fleste rollene og filmens utgangspunkt angivelig var en middag filmskaperen selv tilbrakte hos nettopp onkel Bjarne og tante Grethe. Fetteren er dessuten Terje Runar Syversen, som i virkeligheten selger den samme helsevannmaskinen som han til fulle redegjør for i filmen. Humoren ligger latent, men om regissør Syversen gjør narr av sine rollefigurer på en subtil måte, ligger det også lassevis med kjærlighet bak. De fleste av dem «gjør som folk», om det så er å selge helsevann eller gå amok på Gol, slik Benjamin Helstad gjør i rollen som Terjes sønn. Bare Anders har på et tidspunkt falt utenfor. Om det skjedde allerede da han dro fra den lille fjellbygda, eller det har skjedd nylig, vet vi ikke. Nå klamrer han seg til det som trolig er det siste han har igjen, et gårdsbruk han ikke vet opp ned på. Og en øks i en skog som tynger mer enn den åpner.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Jorunn Myklebust Syversen tar utgangspunkt i kunstfilmen som metafor for vår tids hverdagsproblemer, om å falle utenfor, eventuelt innrette seg bygdesamfunnets uuttalte spilleregler. Hun lar den påtrengende naturen og personenes lynne øve innflytelse på filmens dvelende tempo, bruker musikk som kontrastfylte dramaturgiske begreper og lar fotograf Marte Vold ta fullt eierskap til de vakre, ofte overmannende bildene. Ikke minst Anders Baasmo Christiansen rom til å utvikle en skikkelse som er fortapt i seg selv. Men om filmen fyller en lenge etterlengtet kunstnerisk dimensjon i norsk film, allmenngjør Syversen også i stor grad tematikken og dermed også filmen gjennom en imponerende naturlig og lite påtatt bruk av bekmørk, lakonisk humor og virkningsfulle dramaturgiske grep. Dette løfter handlingen så vel som miljøskildringene, og det viser et talent som allerede i «Hoggeren» er langt mer slagkraftig enn rollefiguren Anders er med øksa.

Annonse