4
DRAMA
American Sniper
Regi: Clint Eastwood
USA, 2014
Bare det at Clint Eastwood fortsatt regisserer film i en alder av 84 år er i seg selv imponerende, særlig en såpass intens film som dette. Hans forrige, musikkdramaet «Jersey Boys», ble ikke engang satt opp på kino her hjemme – men «American Sniper» har allerede sanket seks Oscar–nominasjoner. Bradley Cooper har trent seg opp til det nesten ugjenkjennelige for rollen som Navy Seal Chris Kyle. En virkelig person, i en forholdsvis sann historie som muligens ikke er særlig kjent her hjemme. Filmrettighetene til Kyles memoarbok «American Sniper: The Autobiography of the Most Lethal Sniper in US History» ble solgt før livshistorien tok en tragisk retning. Steven Spielberg skulle opprinnelig regissere.
Kyle ble kalt «legenden», og var angivelig den mest dødelige snikskytteren i historien til det amerikanske militæret, med 160 bekreftede drap. I ettertid har det dukket opp noen ubehagelige nyheter om Kyles psykiske helse som ikke berøres i filmen i det hele tatt. Eastwoods regi er som vanlig rett fram, effektiv og fri for «showboating». Han legger ingen føringer på hva vi skal mene om hovedpersonen, men med tanke på Eastwoods republikanske tilbøyeligheter er det nærliggende å tro at han anser at Chris Kyle er en ekte helt. «American Sniper» følger Kyle fra barndommen i Texas til øyeblikket han lar seg verve etter terrorangrepet i New York og den tøffe treningen som Navy Seal. I Bradley Coopers skikkelse er ikke Kyle en intellektuell mann med et reflektert syn på krigføring. Han er en enkel sjel som er «villig til å dø for landet mitt», med et naturlig talent når det gjelder blinkskyting. Han fullfører fire turer i Irak, ser gode venner dø og skyter en masse muslimske terrorister i hodet. Eastwood iscenesetter flere oppriktig spennende scener, men sliter litt med å få liv i scenene fra Kyles sivile liv. Vi har sett alt dette før i andre krigsdramaer: raseriutbruddene, paranoiaen og problemene med å tilpasse seg hverdagen med kone og barn. Sienna Miller har den utakknemlige jobben som Kyles kone Taya, som fort blir redusert til å alternativt gnåle om hvor fraværende ektemannen er, eller å være lykkelig som en sukkergira skolepike over at han vier henne oppmerksomhet.
«American Sniper» slo alle kassarekorder under åpningshelgen i USA, og hylles særlig av den konservative siden av amerikansk presse. Noe sier meg at dette vil ha størst appell blant «patriotiske amerikanere», som foretrekker et enkelt fiendebilde uten grånyanser. Her i Europa er det lettere å ha et skeptisk syn på filmens skildring av muslimske menn. Det er også påfallende at de mest spennende scenene i filmen er ren fantasi: i virkeligheten jaktet Chris Kyle aldri på en sadistisk ekstremist kalt «Slakteren». Han ble aldri jaget av sin syriske motsvarighet Mustafa.
Hvis du er nødt til å forandre såpass mye av en påstått sann historie var den muligens ikke verdt å fortelle i utgangspunktet, men sann eller ikke, Eastwood forteller den på en skikkelig effektiv måte. Han er langt fra noen krigshauk, og har gjennom hele karrieren vært drevet av tolerante, liberalistiske verdier, så det er synd at han forteller en såpass ensidig historie denne gangen. Det er vanskelig å forene det endimensjonale fiendebildet i «American Sniper» med Eastwoods tankefulle, nyanserte krigsdrama «Letters from Iwo Jima» (2006). Politisk ideologi vil unektelig farge inntrykket av filmen, og for min personlige del er jeg enig med Seth Rogen, som på Twitter nylig sammenlignet «American Sniper» med den fiktive propagandafilmen «Stoltz der Nation» fra Tarantinos «Inglorious Basterds».