Kultur

Toppløs Tarzan på tomgang

Årets forsøk på å gjenopplive Tarzan er en mild skuffelse i en laber kinosommer.

Bilde 1 av 3
Alexander Skarsgård ikler seg Tarzan-rollen.

Alexander Skarsgård ikler seg Tarzan-rollen. (SF Norge)

3

DRAMA

«The Legend of Tarzan»

Regi: David Yates

USA, 2015

Tarzan svinger seg fra tre til halv fire igjen, drøyt hundre år etter at han ble skapt av forfatteren Edgar Rice Burroughs. Siden den gangen har Tarzan dukket opp i nærmere hundre filmer, samt en rekke TV-serier. Yngre generasjoner forbinder ham nok allikevel mest med Disney-tegnefilmen fra 1999, i den grad Tarzan nå forbindes med noe som helst. Jeg mistenker at fint få under pensjonsalder har et nært forhold til denne jungelhelten, som i disse dager mest er et popkulturelt ikon for en svunnen tidsalder.
Årets forsøk på å gjenopplive Tarzan i trusa ser ut til å ha tatt mest inspirasjon fra «Greystoke: The Legend of Tarzan, Lord of the Apes» (1984), og har dratt deler av opprinnelseshistorien rett fra den første romanen i serien: «Tarzan of the Apes». Den Tarzan vi møter her har for lengst lagt jungelen bak seg, og har slått seg til ro i London som Lord John Clayton III (Alexander Skarsgård); den femte jarlen av Greystoke. Lykkelig gift med misjonærdatteren Jane Porter (Margot Robbie), og et høyverdig medlem av den britiske adelen. Den britiske statsministeren (Jim Broadbent) håper allikevel at Clayton vil akseptere den belgiske kongens invitasjon til Fristaten Kongo, der han vokste opp omgitt av ville dyr etter at foreldrene døde – og senere gjorde seg kjent som Tarzan, apenes ukronede konge.

«The Legend of Tarzan» vikler inn virkelige hendelser og personer i historien, og en av dem er den amerikanske borgerkrigveteranen George Washington Williams (Samuel L. Jackson) – som overtaler Clayton til å ta turen til Fristaten Kongo for å undersøke ryktene om at kong Leopold II finansierer sine imperialistiske eventyr med hjelp av slaveri og folkemord. Viser seg snart at den kongelige invitasjonen bare er en del av de lumske planene til den belgiske kapteinen Leon Rom (nok en virkelig person, spilt med total likegyldighet av Christoph Waltz). Han akter å ta Tarzan til fange, og overlevere den legendariske jungelhelten til erkefienden Mbonga (Djimon Hounsou) i bytte mot en kiste full av diamanter. Et siste desperat forsøk på å finansiere Belgias jerngrep over befolkningen i Kongo, med hjelp av tjue tusen leiesoldater.

Alt dette er skrekkelige mye plott for å introdusere det som egentlig bare er en lang jaktsekvens; der skurken Leon Rom bortfører Jane, mens Tarzan spurter og svinger seg gjennom jungelen for å redde henne. «The Legend of Tarzan» gjør et krafttak for bryte med romanseriens imperialistiske fortid, lystige rasisme og alt som ellers var preget av den tvilsomme tidsånden. Jane portretteres som mye mer egenrådig og frisinnet enn 1880-tallet tillot, og det gjøres et stort nummer ut av at hun er en tøff dame som slett ikke akter å være en stereotypisk «kvinne i nød». Det er allikevel akkurat hva Jane reduseres til å være; bare en McGuffin-motivasjonsfaktor som tilbringer store deler av spilletiden lenket fast til et rekkverk mens svenske-Tarzan stresser i bar overkropp for å redde henne.

Historien er fryktelig forutsigbar og totalt fri for særpreg. Den bærer dessuten preg av mye bearbeiding på klippebordet; og karakterutvikling ofres til fordel for fremdriften. Et sted på veien ble John Hurt (som spilte Janes far Archimedes Q. Porter) klippet helt bort fra filmen, mens nye scener ble spilt inn i siste liten. Sånt er slett ikke uvanlig i kostbare storproduksjoner, men allikevel et tegn på at man har strevd med å få «The Legend of Tarzan» til å fungere. Britiske David Yates er mest kjent for å ha stått bak fire av Harry Potter-filmene, og han vender til dette universet med «Fantastic Beasts and Where to Find Them» senere i år.

Yates er ikke akkurat noen action-regissør, men kommer opp med noen livlige øyeblikk – inklusive en artig scene der Tarzan egenhendig juler opp en togvogn full av livredde, belgiske soldater. Pluss en ikke like veloverveid scene der den ariske muskelbunten Skarsgård egenhendig banker opp et bøling afrikanske krigere. Uansett hvor iherdig «The Legend of Tarzan» prøver å unngå kontroverser slipper filmen fortsatt ikke unna hvor utdatert kildematerialet er. Alexander Skarsgård virker såpass fokusert på den britiske aksenten sin at han glemmer å levere en minneverdig skuespillerprestasjon, selv om fyren utvilsomt har jobbet hardt på helsestudioet. Han virker litt utilpass i rollen, men fanger opp noen fine nyanser i hvor ukomfortabel Lord Clayton er på to ben. Enten det, eller så var Skarsgård bare skikkelig støl etter all Sats-treningen.

Greit nok, «The Legend of Tarzan» er mer underholdende enn gravalvorlige «Greystoke», og gir i det minste en kul «sidekick»-rolle til konstant severdige Sam Jackson. Vi burde allikevel kunne forvente mye mer enn dette av en sommer-blockbuster med en prislapp på rundt 1.5 milliarder kroner. Mesteparten av pengene ser ut til å være brent av på dataeffekter, av veldig variabel kvalitet. Vi får litt for mange scener der et digitalt kamera wosher syntetisk rundt i en regnskog som egentlig ikke eksisteter, mellom dyr laget på data – mens Tarzan svinger seg vektløst i lianer som om han er Spider-Man i New York. Alt i totalt unødvendig, lusen, etter-konvertert jukse-3D. Fint lite gir inntrykk av å utspille seg i en virkelig verden, og mesteparten er filmet foran et blålerret i et studio i England (med noen oversiktsbilder spilt inn i republikken Gabon).

Alt av dyreliv er dessuten digitalt, men langt fra livaktig animert som i Jon Favreaus «Jungelboken» eller «Dawn of the Planet of the Apes». Særlig sistnevnte ser ut til å ha vært en ledestjerne for «The Legend of Tarzan», der de sekvensene med mest følelsesmessig tyngde er tilbakeblikkene fra lillelord Claytons turbulente oppvekst hos de aggressive Mangani-gorillaene. Personlig hadde jeg mye heller sett en hel film om dem, enn å se Skarsgård konstant spurte rundt i datajungelen uten skjorte mens Christoph Waltz snurrer skurkebarten sin med profesjonell resignasjon. Nok en mild skuffelse i en kinosommer som har vært full av dem.

ESPEN SVENNINGSEN RAMBØL

Mer fra Dagsavisen