Film

Tomme øyne

Selv løsrevet fra filmen den prøver å imitere er «Secret in the Eyes» like poengløs som livløs.

Dagsavisen anmelder

2

FILM

«Secret in Their Eyes»

Manus & regi: Billy Ray

USA, 2015

Nå har amerikanerne gått hen og nyinnspilt den argentinske prisvinneren «Hemmeligheten i deres øyne», som tilbake i 2010 ble tildelt en Oscar som beste fremmedspråklige film, og fortsatt troner på en 136. plass på IMDbs liste over verdenshistoriens beste filmer. Er ingenting hellig? La gå at dette allerede var en høvelig konvensjonell thriller regissert av Juan Jose Campanella, som har fartstid fra amerikanske TV-serier som «Law & Order: Criminal Intent» og «House». De siste fem årene har Billy Ray (selv Oscar-nominert for manuset til kapringsdramaet «Captain Phillips») strevd for å få finansiert sin amerikaniserte versjon, som i rettferdighetens navn er laget med gode intensjoner og dyktige skuespillere, men fortsatt føles så skrekkelig unødvendig, så feilvurdert og så klossete.

Billy Ray gjentar de samme tabbene som har heftet en rekke Hollywood-nyinnspillinger: nyansene er skrubbet bort, konfliktene er stavet ut i større bokstaver, mysteriet forenklet og hovedpersonenes motivasjoner er blitt overtydelige. Alt vi sitter igjen med er konturene av en interessant historie, der det meste som gjorde den originale filmen så minneverdig har forsvunnet i oversettelsen. Selv løsrevet fra filmen den prøver å imitere er «Secret in the Eyes» like poengløs som livløs. Historien er forflyttet fram rundt femten år i tid, og framfor å ta for seg Den skitne krigen i Argentina skiftes fokuset over på den såkalte «krigen mot terror» etter 9/11-angrepet i New York. I 2002 lever amerikanske myndigheter i frykten for at terroristene vil slå til igjen i California, mens FBI-agenten Ray Kasten (Chiwetel Ejiofor) er lånt ut til en antiterror-spesialenhet som overvåker en moske i Los Angeles.

Kasten er distrahert av sin avstandsforelskelse i den assisterende distrikts-advokaten Claire Sloan (Nicole Kidman) da liket av en ung kvinne blir oppdaget i en søppelkonteiner ved siden av moskeen. Brutalt voldtatt, myrdet og renset med blekemiddel. Kasten oppdager sjokkert at offeret er datteren til hans gode venn og kollega Jess Cobbs (Julia Roberts), som bryter sammen etter å ha mistet sitt eneste holdepunkt i livet. Saken blir en besettelse for Ray Kasten, som tilbringer de neste tretten årene med å spore opp den mistenkte i saken. En ung psykopat kalt «Pac-Man» Marzon (Joe Cole), som slapp unna med drapet fordi han var en informant plassert i moskeen av den korrupte antiterror-agenten Siefert («House of Cards»-veteranen Michael Kelly). Tilbake i 2002 gjør distrikts-advokaten Martin Morales (Alfred Molina) det klinkende klart at deres eneste prioritet er å bekjempe terrorisme, og at Marzons «kjærlighetsliv» er uvesentlig så lenge han kan forhindre et terrorangrep. Historien hopper fram og tilbake i tid, der de eneste holdepunktene vi kan gripe fatt i for å skjønne vi befinner oss på tidslinjen er skiftende frisyrer og antallet grå hår i skjegget til Ray Kasten. «Secret in Their Eyes» strømlinjeformer originalfilmens komplisere intrige ved å knytte tettere bånd mellom hovedpersonene, noe som leder til såpass mange sære tilfeldigheter at historien mister all troverdighet i løpet av den første halvtimen.

Man kan rynke skeptisk på nesen over at drapsofferet nå tilfeldigvis er datteren til en av antiterror-agentene, men det blir først et påfallende problem etter at man oppdager at hele plottet er bygget opp av lignende usannsynlige sammentreff. Det er altfor mye som skurrer her. Kodene i en hjemmelaget tegneserie leder hovedpersonene til å oppdage at den mistenkte morderen er en ivrig fan av baseball-laget Los Angeles Dodgers, og de klarer kunststykket med å spore ham opp i tribunene blant rundt 50.000 publikummere på Doger Stadium. Snakk om flaks! I originalfilmen ledet dette til en mesterlig jaktsekvens fanget opp i en fem minutter lang, sammenhengende scene – som gikk rett inn i historiebøkene som en av de beste i sitt slag. I «Secret in Their Eyes» må vi nøye oss med litt halvhjertet løping rundt mellom tribunene, som er skuffende konvensjonelt iscenesatt og redigert. Alt er filmet med en påfallende mangel på visuell oppfinnsomhet av Daniel Moder, som tilfeldigvis er ektemannen til Julia Roberts. I et forsøk på å tjene inn budsjettet, ble filmen redigert ned fra voksengrense til tenåringsvennlig «PG-13»-aldersgrense før USA-premieren, noe som bare får dette til å minne enda mer om en forglemmelig episode av en knusktørr TV-krim i «Law & Order»-stil. I den grad «Secret in Their Eyes» fungerer som en konvensjonell thriller er det utelukkende takket være skuespillerne, som i sporadiske scener får det støle materialet til å skinne. Forbausende nok er det Julia Roberts som utmerker seg med en hjerteskjærende og ektefølt prestasjon, preget av en ukarakteristisk mangel på forfengelighet. Synd hun har valgt å glimte til i en film som ellers er så fri for lyspunkter.