4
DRAMA
«Avskjedsfesten»
Manus & regi: Sharon Maymon og Tal Granit
Israel/Tyskland – 2014
Puh. Tung kost tidlig på morgenen, men denne israelske prisvinneren prøver virkelig å holde humøret oppe. «Avskjedsfesten» er på grensen til en komedie og rundt halvveis får vi et snurrig sangnummer om døden. Ikke riktig tilstrekkelig for å gjøre disse temaene direkte lettfordøyelige, men i det minste mye sukker på skjeen. Noe som trolig er en nødvendighet for å ta for seg et betent tema som aktiv dødshjelp i et land som er så dominert av religion og historiske traumer. «Avskjedsfesten» er på samme side som barmhjertighetsdrap-ikonet doktor Jack Kevorkian i denne betente debatten, men takler temaet nyansert, usentimentalt, tankefullt og humoristisk. Den pensjonerte oppfinneren Yeheskel (Ze’ev Ravach) bor på et eldrehjem i Jerusalem sammen med kona Levana (Levana Finkelshtein), der deres gamle bestevenn Max (Shmuel Wolf) er i ferd med å sakte pines i hjel med dødelig kreftsykdom. Maxs pragmatiske kone Yana (Aliza Rosen) akter å oppfylle ektemannens ønske om å slippe lidelsene, og rekrutterer Yeheskel til å konstruere et illegalt apparat som vil la Max sovne fredelig inn med et enkelt knappetrykk.
De får assistanse av den pensjonerte veterinæren Dr. Daniel (Iian Dar), og hans hemmelige elsker Raffi (Rafi Tabor) – en pensjonert politimann med en kone som ikke aner noe om dobbeltlivet hans. Etter å ha hjulpet Max inn i det hvite lyset får gjengen flere henvendelser fra pensjonister som i all hemmelighet vil hjelpe sine nærmeste fra å seigpines i hjel, og isteden gi dem en verdig slutt på livet. Yeheskels kone Levana er dypt rystet over ektemannens deltakelse i barmhjertighetsdrapene, som strider mot alt hun har valgt å tro på. Aktiv dødshjelp er jo høyst ulovlig, og i hennes øyne ensbetydende med mord. Men Levana er samtidig i de tidlige stadiene av Alzheimers og blir stadig mer preget av sykdommen. Hun har problemer med å huske matoppskrifter, putter håndvesten sin i fryseboksen, og har øyeblikk der hun ikke engang kjenner igjen sin egen ektemann. I løpet av en dårlig dag mater hun barnebarnet sitt med søppel og brenner nesten ned pensjonistboligen deres. Noe må gjøres, uansett hvor iherdig Yeheskel prøver å fortrenge det – og tanken på å sende Levana på et pleiehjem for demenspasienter skremmer dem begge. I klare øyeblikk innser Levana at hun er i ferd med å miste seg selv, og innser at aktiv dødshjelp kan være den eneste verdige utveien.
Følg oss på Twitter og Facebook!
Dette høres ikke særlig festlig ut, men «Avskjedsfesten» er full av underfundig humor. Yeheskel morer seg med å bølleringe til den nittiårige naboen Zelda (Ruth Geller), og gir seg ut for å være Gud ved hjelp av en stemmeforvrenger. «Hold ut en stund til», forteller han henne, «himmelen er fullbooket akkurat nå». Pensjonistene har en lei tendens til å bli stoppet av den samme trafikkonstabelen hver bidige gang de har hjulpet en av sine bekjente med å dø, og hver gang klarer de å gråte seg fra bøtene. Religionen holdes for det meste i bakgrunnen, men kombinasjonen av velutviklet humoristisk sans, skarp intelligens og sykdomsfokus føles unektelig som en veldig bra representasjon av den israelske folkesjelen – og var sikkert en medvirkende årsak til at filmen ble en publikumshit i hjemlandet. Skuespillerprestasjonene er solide over hele linja, men Levana Finkelshtein utmerker seg med en veldig autentisk skildring av en kvinne med demens. De av oss som personlig har opplevd Alzheimers på nært hold vil kjenne igjen alt fra mimikk til små atferdsforandringer. De av oss som dessuten har opplevd dødelig kreftsykdom i nærmeste familie kan heller ikke unngå å bli berørt av «Avskjedsfesten», og de tragikomiske forviklingene som oppstår.