4
DRAMA
«Pop Aye»
Manus & regi: Kirsten Tan
Thailand/Singapore – 2017
Som Thomas Wolfe skrev for mange år siden: «du kan aldri dra hjem igjen», men du kan eventuelt ta deg noen karensdager og dra ut på langtur med en elefant. «Pop Aye» er en sympatisk «road movie» om en middelaldrende mann i krisemodus, skrevet og regissert av en ung kvinne. Langfilmdebutanten Kirsten Tan vokste selv opp i Singapore – men er utdannet og bosatt i New York, der hun tidligere har laget en serie prisbelønnede kortfilmer. I «Pop Aye» drar hun ut til Thailand, der den velstående arkitekten Thana (Thaneth Warakulnukroh) går igjennom en forsinket midtlivskrise. Forholdet til den overfladiske kona Bo (Penpak Sirikul) er distansert, og hans rolle på soverommet er byttet ut med en sjokklilla, blinkende vibrator. På jobben er arkitektkontoret overtatt av en arrogant jypling som presser Thana ut fra møter med klienter, og hans magnum opus som arkitekt er i ferd med å bli revet. På nittitallet var shoppingsenteret Gardenia Square hans store stolthet, men nå er det bare et symbol på at det gamle må vike for yngre krefter. Kanskje ikke så rart at Thana får et snev av sentimental nostalgi.
Mens alt dette skjer oppdager Thana en gammel elefant på gata i Bangkok: tittelens «Pop Eye». Elefanten som var hans bestevenn under oppveksten på landsbygda, som han solgte til et sirkus for å finansiere arkitektutdannelsen. Symbolet på alt han har mistet i karrierejaget. Thana kjøper elefanten impulsivt, og begir seg ut på langtur for å frakte den tilbake til onkelen Peak (Narong Pongpab) i fødebyen Isan. En ferd som tar ham femti mil fra Bangkok, noe som tar sin tid med en elefant. På veien blir Thana og Pop Eye pågrepet av to plagsomme politimenn, og får haik av en brysom lastebilsjåfør. Thana blir venn med en godhjertet, hjemløs mann som tror han snart skal dø, synger karaoke-duett med den prostituerte transpersonen Jenni (Yukontorn Sukkijja), og gjenvinner troen på menneskeheten ved å gjenfinne sin egen medmenneskelighet. «Pop Aye» beveger seg aldri noe raskere enn en elefant på bedagelig spasertur. Skuespillerne består stort sett av amatører uten tidligere filmerfaring, de fleste folk regissør Kirsten Tan møtte under sine reiser i Thailand. Hovedrolleinnehaver Thaneth Warakulnukroh var i yngre dager en berømt rockestjerne i hjemlandet, som har gjort seg ugjenkjennelig med ti ekstra kilo og skjeggvekst. Han gjør en sterk prestasjon her, men blir likevel overskygget av den sjelfulle elefanten Bong.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Som i de fleste «road movies» er reisen målet, endestasjonen ikke helt som forventet og filmen fryktelig episodisk. Dette ville trolig ha blitt en mer effektiv film hvis Kirsten Tan hadde klart å drepe noen av sine darlings, og snauset bort et par unødige sidespor. Hun kompliserer dessuten historien unødig ved å hoppe rundt på tidslinjen, noe som gjør den innledende halvtimen en smule uoversiktlig før filmen finner rytmen. «Pop Aye» kan minne om David Lynchs «The Straight Story» (1999), bare med en elefant istedenfor en motorisert gressklipper. Eller eventuelt Tony Jaas «The Protector» (2005), minus all slåssingen. En melankolsk dramakomedie med en bittersøt slutt, som ser ut til å si at Thailand har mistet sin sjel i all moderniseringen. Det er ingen plass til game elefanter mellom skinnende skyskrapere, og du må langt ut på landsbygda for å finne litt det autentiske. Jeg vet ikke helt om jeg kjøper den livsfilosofien, men «Pop Eye» er fortsatt en særegen, sympatisk og kledelig eksentrisk film med et snev av humor og patos.