Annonse
«Richard Storken» er sjarmerende og vellaget med stødig animasjon og sprek norsk tale.

Sympatisk for småspurver

En koselig, vaniljemild dataanimasjon som retter seg mot yngre barn; med en frisinnet holdning til dem som er annerledes.

Annonse
Filmer

 

4

ANIMASJON

«Richard Storken»

Regi: Toby Genkel og Reza Memaki

Ty/Be/Lux/No - 2016

Dels norskproduserte «Richard Storken» har en fin moral om hvor langt man kommer med litt viljestyrke og selvbedrag. Den lille spurveungen Richard etterlates mutters alene under klekkingen mens foreldrene blir spist av et mårdyr, og ender opp med å bli adoptert av den snille storkemoren Aurora. Som leder av den arrogante storkeflokken setter ikke den strenge storkepappaen Claudius særlig pris på at kona kommer drassende med en plagsom spurvunge, men godtar motvillig at Richard får vokse opp i redet deres frem til høsten.

Richard kommer veldig godt overens med adoptiv-storebroren Max, og vokser opp i troen at han er en helt vanlig stork. Men da høsten kommer må adoptivfamilien etterlate Richard hjemme alene i Tyskland, mens storkeflokken flakser videre til Afrika. De små spurvevingene hans vil ikke klare den lange ferden over havet, så storkene har gode intensjoner om å beskytte ham. Richard bestemmer seg allikevel for å bevise at han et en fullgod stork, og drar i retning Afrika sammen med den skrullete, lettere schizofrene, grovbygde og veldig ensomme pygmeuglen Olga.

På veien får de følge av den flamboyante, forfengelige undulaten Kiki, som drømmer om å komme ut av skapet som diskodronning under en sangkonkurranse i Italia. Hans favorittsang er Diana Ross’ gay-anthem «I’m Coming Out», noe som ikke er en særlig subtil antydning om Kikis status som skaphomse (men fortell for all del ikke det til religiøse foreldre!).

«Richard Storken» er unektelig en beskjeden film, men utvikler mer særpreg utover i spilletiden - mens de tre eksentriske vennene kommer i kontakt med internett-oppkoblede duer og ender opp på et luksus-cruise til Marokko. Alt ender med et småskummelt oppgjør med en crazy nastyass honninggrevling, mens Richard får sjansen til å redde dagen og kanskje endelig blir akseptert av sin strenge stefar.

Her hjemme får «Richard Storken» en bredere kinolansering enn de fleste dataanimasjoner av samme format, trolig mest fordi det norske selskapet «Den siste skilling» har vært inne på produksjonssiden. De har lagt ekstra flid i å gi dubbingen norsk særpreg, med en temmelig sprek oversettelse som blant annet klarer å lirke inn en Wam & Vennerød-referanse.

Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon

Stemmeleggere som Haddy Njie, Bjarte Hjelmeland og store deler av Oftebro-familien gjør en helt solid innsats, og særlig barneskuespilleren Oskar Fjeldstad-Bergheim markerer seg med en fin og naturlig prestasjon som spurvestorken Richard.

Dette føles til tider som en europeisk lavbudsjett-utgave av Blu Sky-studioets «Rio», og særlig den selvopptatte disco-undulaten Kiki minner i overkant mye om en snillere utgave av kakaduen Nigel i «Rio». I fjor fikk vi dessuten se en betydelig mer oppfinnsom dataanimasjon om storker i… vel, «Storkene», så markedet burde egentlig være godt dekket – men «Richard Storken» sikter inn småtassene, og gjør bare sporadiske forsøk på å underholde voksne ledsagere. Greit nok.

Absolutt ingen på kloden vil forveksle dette med et amerikansk prestisjeprosjekt, men «Richard Storken» er et stort skritt oppover i forhold til europeiske lavbudsjett-dataanimasjoner som «Sammys eventyr – Den hemmelige passasjen» (2010), «Alfa og Omega» (2010) og ikke minst «Tor med hammeren» (2011) - som også var delvis regissert av tyskeren Toby Genkel.

Bakgrunner og omgivelser er stødig animert med overraskende bra lyssetting, mens figurdesignet er noen hakk mindre gjennomført og en smule inkonsekvent. Uansett neppe noe målgruppen kommer til å legge merke til, og for deres del er «Richard Storken» sikkert en tilstrekkelig sjarmerende og sympatisk storkefilm for småspurver.

Annonse