Film

Svinser rundt sannheten

En sensuell filmografi om den amerikanske danseren Loie Fuller, som ofrer fakta på alteret til fri fantasi og pikant pikekos.

Dagsavisen anmelder

3

DRAMA

«Danserinnen»

Regi: Stephanie Di Giusto

Fr./Be. - 2016

De av oss som ikke har en dyp og inderlig lidenskap for moderne dans kan forhåpentlig unnskyldes for et mangelfullt kunnskapsnivå om Loie Fuller (Soko), som rundt århundreskiftet markerte seg som en dansepioner og et ikon for «La Belle Epoque»-tidsalderen. En rask kildesjekk på Google og Wikipedia bekrefter at fint lite vi får se i filmen har noe med virkelige hendelser å gjøre. Biografiske filmer er ikke nødvendihvis moralsk forpliktet til å holde seg til kalde fakta, men det er litt skuffende å oppdage at mesteparten av «Danserinnen» er rent oppspinn. Dette er en sann historie bare i de aller groveste trekkene, løst basert på Giovanni Listas roman «Loie Fuller: Dancer of Belle Epoque». Filmen følger hennes oppvekst på den amerikanske prærien som guttejenta Marie Louise, eneste datter til den alkoholiserte, franske innvandreren Reuben Fuller (Denis Menochet). I alle fall sånn som oppveksten fantasifullt skildres i «Danserinnen». Så nei, faren til Loie ble egentlig ikke skutt i hjel av banditter mens han lå i et badekar. Han var ikke engang fransk. Og nei, moren hennes (spilt av Amanda Plummer) var ikke en religiøs fanatiker som deltok i den puritanske avholdsbevegelsen.

Loie Fuller kom heller ikke opp med sin berømte «Serpentine»-dans under en garderobetabbe som assistent for en forsoffen magiker – og finansierte ikke reisen over havet til Frankrike ved å stjele gatepikebudsjettet til en eter-sniffende greve (spilt av Gaspard Ulliel, sist sett i gjespefesten «It’s Only the End of the World»). Han er i likhet med så mye annet i filmen hundre prosent diktet opp. Det stemmer til gjengjeld at Loie Fuller fikk sitt store gjennombrudd på det legendariske Folies Bergere-revyteateret, mer takket være beinhard trening og teknologiske visjoner enn fordi hun var et stort dansetalent. Forestillingene hennes var så fysisk krevende at Loie var kjent for å kollapse etter at forestillingen var over, og kunne trenge flere dager for å komme seg til hektene før hun entret scenen igjen. Loie Fuller revolusjonerte dessuten bruken av kostymer og fargefilter, inklusive flere oppfinnelser hun senere patenterte. Det stemmer også at hun jobbet med den legendariske danseren Isadora Duncan (Lily-Rose Depp, som er datteren til en kjent sjørøver), men ikke som det er skildret i filmen. I seg selv interessant at Duncan er portrettert som en ubalansert, manipulativ tøyte som lokker skaphomofile Loie inn i en erotisk honning-felle - bare for å bedra henne på det groveste. Men igjen, bare et snev av dette har en forbindelse til virkeligheten. Med såpass mye oppspinn er det litt forunderlig at filmen velger å hoppe over de mest interessante elementene i Loie Fullers liv: som det faktum at hun vanket sammen med samtidige celebriteter som Toulouse-Lautrec, Auguste Rodin og Marie Cruie – og at hun takket være Lumiere-brødrene var en av de første danserne til å bli fanget opp på film.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Flere av de originale dansenumrene hennes kan ses i sin helhet på YouTube, sammen med noen flyktige sekunder med filmopptak av rivalen Isadora Duncan. Begge stadfester at det har skjedd en del innen dansekunst de siste hundre årene. Sett i dag er ikke disse dansenumrene deres så jævla imponerende, noe som muligens forklarer hvorfor de er såpass tett redigert og impresjonistiske i filmen. Den franske indiepop-artisten Soko (eller Stephanie Sokolonski, som hun egentlig heter) har et ansikt som kunne kommet rett fra et Daguerreotypi-fotografi fra 1800-tallet, og hun gjør en så bra prestasjon i hovedrollen som manuset tillater. Historien fortelles så kjapt og effektivt at det etterlater lite plass til karakterutvikling og nyanser, men det forhindrer i det minste at filmen blir langtekkelig. «Danserinnen» ser dessuten skikkelig lekker ut, takket være Gaspar Noes faste filmfotograf Benoit Debie, som fanger opp denne Art Nouveau-æraen på en stemningsfull måte. Er du ute etter et smakfullt, fiktivt melodrama i bohemiske omgivelser, da burde «Danserinnen» fungere i henhold til forventningene - men alle som er interessert i å finne ut noe matnyttig om Loie Fuller vil få større uttelling av å skumlese Wikipedia-siden om henne.