2
DRAMA
«Collateral Beauty»
Regi: David Frankel
USA, 2016
Det er mye sorgarbeid på kino for tiden, men «Collateral Beauty» holder så langt rekorden hva gjelder overmoden symbolikk, emosjonell sirup og skuespillere som kaster bort talent på et drama der de åpenbart tyr til digitale tårer for å få kanalene til å briste. Her har i beste fall - for å ta oversetterens definisjon av tittelen bokstavelig – en og annen scene en «utilsiktet skjønnhet». Resten av historien er til gjengjeld irriterende forutsigbar og konstruert, og med så tjukke ledetråder at selv ikke de mest opplagte logiske bristene kan slite dem i stykker. Og hvem var det nå egentlig som sa at det var en god idé å la Will Smith spille stum østers? Vedkommende bør belage seg på å plukke opp prisen på vegne av Smith når statuetten for «Årets dårligste skuespiller» deles under den kommende Golden Raspberry-utdelingen. Vedkommende kan for øvrig plukke med seg Keira Knightleys tilsvarende pris på veien.
Hovedinspirasjonen for «Collateral Beauty» skal være klassikeren «It’s A Wonderful Life» (1939), og er i likhet med den lagt til julesesongen og alt den byr på av følelsesmessig tøvær. Her handler det altså om å innse at det finnes noe vakkert selv i den mest mistrøstige tilværelse, men når det gjelder hovedpersonen Will Smith så har han på alle vis hatt bedre dager på jobb. Prologen i «Collateral Beauty» viser han riktignok i vant, rappkjeftet gange som reklameguruen og byråpartneren Howard. I neste scene er han en gråhåret og innelukket mann, fastlåst i sorgen over tapet av det vi får vite er hans seks år gamle datter.
Howards dysfunksjonelle zombielivsstil er i ferd med å lede suksessbyrået mot undergangen, og partnerne – spilt av Edward Norton, Kate Winslet og Michael Peña – bestemmer seg for å påvise at han er mentalt utilregnelig for på den måten tvinge han ut av livsviktige kontrakter. Her leies det inn privatetterforsker og tre skuespillere (Keira Knightley, Helen Mirren, Jacob Latimore) som skal agere Howards tre basiselementer i livet: Tiden, Kjærligheten og Døden, som han har skrevet brev til i et forsøk på selvterapi. At lureriet i beste fall er uetisk og umusikalsk filmens tematikk tatt i betraktning, skal vi ikke engang innlate oss på. Regissør David Frankel («Djevelen kler Prada», «Marley And Me») bryr seg ikke han heller. Mens kolleger og skuespillere forkledd som abstrakte svadaengler manipulerer Howards allerede pulveriserte psyke, oppsøker han selv en sorggruppe for foreldre som har mistet barn. Du behøver ikke fantasi for å skjønne at gruppen ikke er tilfeldig valgt.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Ingen av de nevnte skuespillerne – et regelrett A-lag – er i stand til å løfte trekkene filmen forsøker å formidle, ikke engang opp til et botoxnivå. Helen Mirren synes man direkte synd på, Kate Winslet imploderer og Keira Knightley ender opp som en eneste lang grimase, som om hun ikke kan skjule avsmaken for replikkene og prosjektet. Hun og de andre har den utakknemlige oppgaven med å servere så mye kvasiemosjonelt humbug at det ikke er rart stakkars Will Smith kveles. Han har knapt en replikk, og tilbringer filmen med å sykle illsint rundt i New Yorks gater eller bygge store konstruksjoner av dominobrikker på kontoret. Med andre ord er ingen symbolikk for stor i jakten på sorgfølelsene og konsekvensene de kan få når alt raser eller må bygges opp igjen. Selvsagt gjelder ikke det bare Howard-skikkelsen. Alle involverte i denne historien har sitt å stri med, uten at det gjør filmen bedre. Tvert i mot gjør det at «Collateral Beauty» må pålesses flere sluttscener enn «Ringenes herre: Atter en konge», uten at det heller bøter historiens helt opplagte logiske kortslutninger.