Film

«Suburbicon»: Surrer det til for seg selv

George Clooneys første film som regissør siden «The Monuments Men» viser seg å være nok en flopp.

3

DRAMA

«Suburbicon»

Regi: George Clooney

Blant de over to hundre tusen epostene og dokumentene som ble publisert av Wikipedia etter Sony-lekkasjen i 2014 skilte en korrespondanse seg ut. Meldingen var skrevet av en utslitt, fortvilet George Clooney, som la ut om sine sorger til studiosjefen Amy Pascal. Clooney fortalte at han ikke hadde sovet på tretti timer, og var så lei seg fordi at hans krigsdrama «The Monuments Men» hadde blitt en sånn flopp etter premieren i USA: «I fear I’ve let you all down. Not my intention. I apologize. I’ve just lost touch… who knew? Sorry. I won’t do it again». Nok et tegn på at George Clooney er en sympatisk fyr, men dessverre et løfte han ikke klarte å holde. Clooney må nok belage seg på flere søvnløse netter, for nå har han sannelig gjort det igjen. Og han har bare seg selv å skylde.

Etter alle målestokker burde «Suburbicon» være en sikker hitt: en syrlig noir-satire skrevet av selveste Coen-brødrene. De snekret sammen manuset på midten av åttitallet etter deres gjennombrudd med «Blood Simple», men skrinla hele prosjektet til fordel for «Raising Arizona». Etter å ha sett «Suburbicon» er det lett å skjønne hvorfor, men vanskelig å helt begripe hvorfor Clooney har valgt å gjenopplive manuset drøyt tretti år senere.

Les også: Blytung western
 
Dette er et oppsamlingsheat av elementer Coen-brødrene har lekt seg med senere i karrieren, men uten særpreget som har preget resten av filmene deres. George Clooney har selv spilt roller i fire av dem (deriblant «O Brother, Where Art Thou?» og «Burn After Reading»), så han har sikkert plukket opp noen regitriks på veien. I alle fall tilstrekkelig mange til at «Suburbicon» fra tid til annen fungerer brukbart som en coverversjon av Coen-brødrenes gamle hits. Men hva er i utgangspunktet poenget med et se en blek etterlikning av det de allerede har gjort så mye bedre selv? Forstadsbyen Suburbicon er et paradis hvis du er melkehvit og medlem av middelklassen på slutten av 1950-tallet. Her har kjernefamilier fra hele USA slått seg ned for å leve i harmoni, helt til den afroamerikanske Lodge-familien våger å flytte inn i byen. Innbyggerne er rasende, bymøter blir avholdt, og alle slår seg sammen for å kjeppjage den stakkars Lodge-familien ut av dette ariske paradiset.

Les også: En spinnvill hyllest av Hollywood

I mellomtiden utsettes familien i nabohuset for et brutalt innbrudd. Den knusktørre familiefaren Gardner Lodge (Matt Damon) er hjelpeløst vitne til at familien hans blir tatt som gissel av to forbrytere (Alex Hassell og Glenn Flesher), og bundet til kjøkkenstoler. Den invalide kona Rose (Julianne Moore), svigerinnen Margaret (Julianne Moore, igjen) og sønnen Andy (Tony Espinosa) blir dopet med kloroform – og da de våker opp igjen på sykehuset er Rose død. Like etterpå flytter Margaret inn hos Gardner og sønnen, farger håret blond som sin avdøde søster, og tar hennes plass i soverommet mens hun venter på forsikringspengene.

Les også: En britisk «Brokeback»
 
Lille Andy begynner å mistenke at noe er muffens med hele situasjonen, og at pappa Gardner kanskje leide inn disse mennene for å ta livet av mamma. Matt Damon spiller en av Coen-brødrenes patenterte idioter; en patetisk liten mann som vikler seg inn i en kriminell intrige, og må betale for sin morderiske griskhet med personlige katastrofer som bare øker i omfang. «Suburbicon» fungerer brukbart så lenge den fokuserer på å være en paranoid femtitallsthriller i Hitchcock-modus med en satirisk undertone, som fortelles fra synsvinkelen til den lille guttungen Andy. Men filmen raser totalt sammen hver gang historien veksler over til lidelsene som den afroamerikanske nabofamilien utsettes for. Det som begynner med rasistisk trakassering ender i rasende opptøyer, og hele situasjonen hadde virket totalt absurd hvis det ikke var for at alt er basert på virkelige hendelser - som utspilte seg i Levitton, Pennsylvania i 1957. George Clooney og hans produksjonspartner Grant Henslow jobbet med et separat filmmanus om denne hendelsen, men bestemte seg for å kombinere historien med Coen-brødrenes gamle manus. En skikkelig dårlig ide, som forklarer hvorfor tonen i «Suburbicon» er så vinglete og inkonsekvent. Clooney klarer å trivialisere en viktig hendelse, og samtidig forminske kraften i det som ellers kunne ha blitt en snedig, liten Coen-pastisj. Det er fortsatt ting å sette pris på her; ikke minst et bredt utvalg av skuespillere som har vært gjengangere i Coen-brødrenes filmer. Oscar Isaac utmerker seg i en vittig birolle som slu forretningsagent, og Julianne Moore ser ut til å more seg i en skrullete dobbeltrolle – men nivået på talentene som er involvert ender bare opp med å gjøre filmen til en enda større skuffelse. Kanskje dette med regi bare ikke er Clooneys greie?

ESPEN SVENNINGSEN RAMBØL

Mer fra Dagsavisen