Striglet og tradisjonell

4

DRAMA

«Løvekvinnen»

Filmopplevelsen tynges av et ferniss av epokeunderstrekende detaljer og insisterende svulstighet gjennom en overtydelig fortellerstemme. Det gjør at regissør Vibeke Idsøe aldri når helt inn til historiens kjerne, barnets og senere den unge kvinnens utenforskap som følge av at hun er født med et tykt hårlag over hele seg. I historien, om Eva som har hypertrikose, en lidelse som gir hårvekst over deler av eller hele kroppen, ligger en studie av ensomhet, av å være annerledes og det å være utstøtt. Men også av en unik begavelse som må balanseres med det å kjempe for å bli et selvstendig individ som avkrever respekt. Dette er særlig tydelig i Erik Fosnes Hansens supplering av bokens opprinnelige handling, inn i voksenlivet.

LES OGSÅ: August løfter fram kvinnene

Det er en universell og tidløs historie lagt til starten på 1900-tallet, i en brytningstid da gamle fordommer og dogmer sto for fall. Filmen «Løvekvinnen» er i samme grad som boken kronologisk strukturert rundt Evas oppvekst og oppvåkning, løsrivelse og kroppslige opprør. Moren (Lisa Loven Kongsli) dør under fødselen, og Eva oppdras av stasjonsmester Gustav Arctander (Rolf Lassgård) og ammen Hanna (Kjersti Tveterås). I den staselige stasjonsbygningen lever hun som i et fengsel før hun blir så gammel at utseendet ikke lenger kan holdes skjult. Med hjelp fra Hanna sliter hun seg løs fra farens dels strenge, dels kjærlige og varmt beskyttende hånd, og lever et så normalt liv som er mulig. Lassgård og Tveterås er begge imponerende nyanserte i det store maskineriet, og naturlige sammenlignet med andre av filmens oppstyltede rolletegninger, ikke minst i deler av dialogen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Vibeke Idsøe har valgt en tolkning av fortellingen som ikke gir rom for de strukturelt uventede innslagene. Gjennom portrettet av den absolutte annerledeshet kan det være nærliggende å sammenlikne med klassikeren «Elefantmannen», en film hvor de fint vevde empatiske og surrealistiske lagene formet et sårt skrik. I «Løvekvinnen» blir annerledesheten mer endimensjonal. Idsøe dyrker skjønnheten i smerten snarere enn å framheve de underliggende perspektivene og psykologiske strømningene, og smerten som definitivt ligger i Evas skjebne, vist direkte i flere sekvenser, er nærmest løsrevet fra konteksten. Den antydes snarere enn at den blir et virkemiddel i seg selv, men filmens stadig tilbakevendende diskusjon rundt hva som er skjønnhet er godt tegnet, særlig gjennom den vakre levendegjøringen av «løvekvinnen» selv.

LES OGSÅ: Livet etter døden

Filmen er en angivelig 70-80-millioners samproduksjon med flere land involvert, ikke minst Tyskland, der også stasjonsbygningen ble oppført ene og alene for innspillingen. Et mylder av aksenter og språk fyller rollene, med Lassgård som filmens bærende skikkelse ved siden av Tveterås, med danske Connie Nielsen i en sentral birolle og et norsk stjernelag i tildels svært små funksjonelle roller. Fremst av disse er Rolf Kristian Larsen som Gnisten, telegrafisten på stasjonen som blir Evas første og nærmeste venn. Filmen er en nytelse å se på, men det er nettopp samspillet med Larsen som peker mot det potensielt gripende dramaet om en utrolig skjebne som filmen i tillegg til det visuelle kunne blitt, hadde den våget å gå litt dypere under håret på Eva.