4
DRAMA
«Love»
Manus & regi: Gaspar Noe
Frankrike/Belgia, 2015
Ja, Gaspar Noes siste film inneholder flere forholdsvis nærgående skildringer av folk som knuller og har seg, noe som sikkert vil virke skrekkelig sjokkerende for alle som ikke har vært innom internett de siste tjue årene. «Love» er allikevel det tammeste noensinne laget av en regissør som tidligere har gitt oss ekstremfilmer som «Alene mot alt» (1998) og «Irreversible» (2002). Den siste gangen vi så Gaspar på kino var med «Enter the Void» (2009), en sanseutvidende heisatur som ga oss et bra inntrykk av hvordan det er å ha en nær/etter døden-opplevelse på sterke hallusinogener.
Med «Love» prøver Noe å gi oss en simulasjon av en sanseutvidende opplevelse de fleste av oss har litt kjennskap til, hvordan det er å ha sex. Dette er langt fra første gangen Noe skildrer vaskeekte samleier og zoomer inn på stive peniser. Han har allerede dekket dette markedet med bl.a. kortfilmen «Sodomites» (1998) og «We Fuck Alone»-segmentet i den erotiske kortfilmsamlingen «Destricted» (2006). Han er sikkert helt klar over at «Love» sklir inn i en hel undersjanger med kunstfilmer som kan skilte med autentiske sexscener, fra «Sansenes rike» og «9 Songs», til «Shortbus» og «Nymphomaniac». Så selv om markedsføringen fronter dette som en sensasjonell sexfilm i 3D er «Love» mer opptatt av å fange den melankolske essensen i et intenst kjærlighetsforhold som ender i dyp hjertesorg. Ifølge Gaspar Noe er ekte kjærlighet en destruktiv infeksjon som fordrer mye selvmedisinering.
Noe har prøvd å få finansiert «Love» i nærmere femten år, og i løpet av den tida har vi forhåpentligvis kommet over sjenansen over å se folk som ligger med hverandre på stort lerret. For sikkerhets skyld starter filmen med et flere minutter lang, uavbrutt tagning av de to hovedpersonene som manuelt tilfredsstiller hverandre fram til klimaks. Et tilbakeblikk på bedre tider, da den amerikanske filmstudenten Murphy (Karl Glusman) og den franske kunstneren Elektra (den sveitsiske fotomodellen Aomi Muyock) var som mest forelsket i hverandre. I nåtid er Murphy en deprimert skygge av seg selv, som er så desillusjonert at han har grodd en liten mustasje. Han forakter sin nåværende samboer Omi (Klara Kristin), og føler seg fanget i et klaustrofobisk fengsel. Murphy har aldri kommet over tapet av sin store kjærlighet Elektra, som stakk av med knust hjerte etter at han gjorde nabojenta Omi gravid. Gummien sprakk. Murphy føkket opp alt og nå sitter han her med barten sin. Første nyttårsdag får han en mobiltelefon-melding fra Elektras mor, som er dypt urolig over at datteren har forsvunnet. Hun frykter det verste, at Elektras selvdestruktive impulser har tatt overhånd og at hun har begått selvmord. Murphy går umiddelbart til aksjon, i den forstand at han ruser seg på opium og tilbringer resten av filmen i en nummen døs mens han ser tilbake på det turbulente forholdet til Elektra.
Dette er utvilsomt en dypt personlig beretning drevet av minner, med en hovedperson som har påfallende mange likhetstrekk med en ung Gaspar Noe. I likhet med ham er Murphy en pretensiøs filmstudent i Paris, full av høytflygende ideer med fint lite substans. Som tenker mest med det lille hodet og tilbringer store deler av tida med å ruse seg. Man kan beskylde Noe for å fortsatt være en like umoden fyr, en fullvoksen mann med grått skjegg, blank isse og en alder på over femti, som fortsatt er fiksert på fyll, pulver, pornoklubber, dildoer og tenårige piker. Hans fremste motivasjon for å filme «Love» i 3D ser ut til å være at det gir ham muligheten til å skyte sperma rett i fjeset på publikum.
Noe har dessuten overlesset «Love» med referanser til sine favorittfilmer (alt fra «Salo» og «Eraserhead», til mer obskure kultruller som «Emmanuelle in America» og «Guyana: Crime of the Century»), favorittregissører (Scorsese, Kubrick, Argento og John Carpenter), og ikke minst til seg selv. En modell av kjærlighetshotellet fra «Enter the Void» er prominent plassert på soverommet til Murphy, han gjemmer dop og nakenbilder av eksen i videocoveret til Noes debutfilm «I Stand Alone» og regissøren dukker selv opp i en birolle som Elektras tidligere elsker. Han har attpåtil gitt Murphys sønn navnet Gaspar, og jeg er temmelig sikker på at regissøren stikker den erigerte penisen sin rett i fjesene våre på ett tidspunkt.
Mange takk, Gaspar. Det er ikke i seg selv et problem at hovedpersonen Murphy er såpass usympatisk, om noe er det bare et tegn på regissørens kompliserte selvbilde. Men det er unektelig et problem at hovedrolleinnehaveren Karl Glusman (på alle måter) er så stiv. De nærgående sexskildringene har åpenbart begrenset utvalget av skuespillere. Rollene var opprinnelig tiltenkt Monica Bellucci og Vincent Cassell, som høflig takket nei. Med unntak av Karl Glusmann er skuespillerne amatører uten tidligere filmerfaring, sånn sett har Gaspar Noe hatt flaks. Aomi Muyock gjør en hjerteskjærende sårbar prestasjon som Elektra, veldig overbevisende når det gjelder å skildre nakne følelser selv med klærne på. Langt fra like overbevisende i dialogscenene. Noe tar i bruk akkurat de samme teknikkene vi kjenner fra fyrens tidligere filmer, lange, håndholdte tagninger av bakhodene til folk som går, i stil med et dataspill av typen «Grand Theft Auto».
Sexscener skildret med demonisk rødskjær, akkompagnert av vemodig musikk fra Erik Satie og Glenn Gould. Noe har i intervjuet antydet at digital manipulasjon har vært brukt i enkelte sexskildringer (i likhet med Lars von Triers utmattende «Nymphomaniac»), men han er lite lysten på å si noe nærmere om hvordan sexscene ble filmet. For all sin bad boy-posering gir Gaspar Noe inntrykk av å være en temmelig konservativ fyr, som ikke har noe særlig banebrytende å si om «Love». Men han sier det i det minste på sin egen måte, og selv med en spilletid som tipper over 135 minutter holder filmen interessen fram til den bitre slutten.