4
DRAMA
«Grand Hotel»
Regi: Arild Frøhlich
Norge, 2016
Regissør Arild Fröhlich har et øye for menneskelige laster, og med «Grand Hotel» lager han langt på vei sin egen originale vri på en velbrukt historie, om den middelaldrende mannen som er i ferd med å gå til grunne, men som får en vekker gjennom et uventet vennskap. Denne gangen er det ikke en kvinne, ikke direkte i hvert fall, men en gutt med Tourettes som han uvillig blir sittende barnevakt for mens han egentlig er i ferd med å drikke seg til døde på Grand Hotel i Oslo. Med hotellet som visuell og svært tilstedeværende ramme er «Grand Hotel» en film om fallitt og kunsten å ville gi opp. Forfatteren Axel Farstad (spilles av Atle Antonsen) «legger» seg inn på Grand Hotel etter å ha blitt diagnostisert med en skrumplever som vil ta livet av ham innen noen korte måneder om han ikke korker vodkaen. Farstad er fallert og blakk, og har et usympatisk ego større enn ånden i flaska og lever på sin store romansuksess fra mange år tilbake. Sånn sett har han mange forfatterslektninger også i virkeligheten. Til forskjell fra de fleste av disse vil Farstad gå ut med et smell – i Tårnsuiten – hvor han forsøker å skrive en siste roman mens han på ingen måte slutter å drikke. Møtet med 11-åringen Noah (Håkon Bøhmer), sønnen til Hannah i resepsjonen (Vera Vitali), forpurrer planene hans, et «uromoment» med egne meninger, Tourettes og dertil hørende tics.
Frøhlich og manusforfatter Megan Gallagher rører ved mange allmenne sentrale nervetråder i «Grand Hotel», men den store bevegelsen uteblir gjennom et langdrygt midtparti som er lite annet enn en transportetappe mot historiens konklusjon. Grunntanken er å utforske mannsmyten, den alkoholiserte utgaven som brenner alle bruer enten det er familie, arbeidsgiver, støttespillere (lesere) og framtidsutsikter, eller til sjuende og sist seg selv. Atle Antonsen viser her en gang for alle hvilken formidabel dramaskuespiller han er, som evner å gi sin selvopptatte, oppblåste figur både troverdig tyngde og svarthumoristisk slagkraft uten å slippe den såre kjernen som berører og irriterer. Når «Grand Hotel» hever seg over midtstreken er det på grunn av Antonsen, og hans litt kantete, likevel finstemte spill med svært gode motspillere: en naturlig og uanstrengt Håkon Bøhmer og Vera Vitali («Blind»), som utgjør filmens jordnære anker. Også hennes rollefigur deler noe av den samme uavklarte klangbunnen som hovedpersonen, en alenemor midt mellom to livsfaser. Hotellets irrganger blir den symbolske labyrinten alle tre på hver sin måte forsøker å finne veien gjennom, men den mest slående scenen er likevel bruken av Høyblokka og anleggsgjerdene i Regjeringskvartalet, en illusjon over noe som er rasert, men som likevel symboliserer livskraft og overlevelse. Det er slike grep rundt historien vi savner mer av.
Les portrett: Arild Fröhlich. Hotellgutten
Arild Frøhlich har tidligere laget filmer som «Pitbull-Terje» og «Fatso». Han jobbet for øvrig med Antonsen på førstnevnte, og selvsagt på «Doktor Proktors Prompepulver», da med utstrakt komisk rolletolkning. I «Grand Hotel» legger Frølich seg nærmere opp til et annet regiprosjekt han har hatt, Thomas Giertsen-serien «Helt perfekt»s utforskning av sosialt utenforskap, med små trekk av Antonsen-serien «Dag»s misantropi. Når «Grand Hotel»s siste del løfter seg betydelig er det på grunn av viljen til å ta de sjansene han tilsynelatende styrer unna i andre deler av filmen. Gode replikker à la «det at du er barn gjør deg ikke automatisk søt» og enkeltscener som stråler gir for liten oppdrift. Det er som Frøhlich med vilje legger et slør over historiens åpenbare eruptive elementer. Mens Antonsens dempede overspill kler Axel Farstad-figuren, blir filmen i seg selv for uanfektet, med ærverdige Grand Hotel som et vakkert stilleben og et trekantensemble som hadde fortjent et mer energisk spillerom.