5
DRAMA
«Jeg, Daniel Blake»
Regi: Ken Loach
Eng/Fr/Be, 2016
Ikke alle var like begeistret over at Ken Loach sanket sin andre Gullpalme på ti år (etter «Vinden som ryster kornet») for sitt antibyråkratiske kampmanifest «Jeg, Daniel Blake», noe som gikk på bekostning av kritikerfavoritter som «Toni Erdmann» og «American Honey». Det er lett å ta Loach som en selvfølge; han har tross alt laget filmer som dette i drøyt femti år nå, og har ikke forandret seg mye siden starten. Men det har heller ikke samfunnsproblemene: det sosiale støtteapparatet som totalt sviktet den hjemløse tobarnsmoren Cathy i «Cathy Come Home» (1966) er femti år senere fortsatt like provoserende hjerteløst og inkompetent i «Jeg, Daniel Blake». Åttiåringen Ken Loach hadde offisielt pensjonert seg etter «Jimmy’s Hall» (2014), som ikke engang fikk ordinær kinopremiere her hjemme. Ken klarte heldigvis ikke å sitte stille lenge, og «Jeg, Daniel Blake» stadfester at vi trenger ham mer enn noensinne. Det er fortsatt alt for få aktivist-regissører som ham der ute; som er drevet av empati og et oppriktig engasjement for folka på gølvet. Som jobber for å eksponere sosial urettferdighet, og gi en stemme til dem som så sjeldent blir hørt. «Jeg, Daniel Blake» er drevet av et velbegrunnet, indignert raseri mot et skakkjørt statsbyråkrati som bokstavelig talt tar livet menneskene de er ment å hjelpe.
Den 59-årige enkemannen Daniel Blake (stand-up-komikeren Dave Johns) prøver å komme seg til hektene etter et alvorlig hjerteattakk, og har fått streng beskjed av legen om å holde seg unna jobben. En vanskelig situasjon for en nevenyttig snekker som hele livet har arbeidet for føden, men sosialetaten i hjembyen Newcastle er bare opptatt av å presse ham ut av statistikken. En inkompetent statsbyråkrat har bestemt at han mangler noen poenger på en standardisert test til å få sykepenger, og må kvalifiseres som arbeidssøker for å få økonomisk støtte. Noe som betyr at hjertesyke Daniel tvinges til å stresse rundt 35 timer i uken for å søke på jobber han uansett må takke nei til. At internett er en så sentral del av jobbsøkingen blir en ekstra utfordring for en mann som aldri i sitt liv har brukt datamaskin. Daniel svarer på byråkratenes nedlatende arroganse med en tørrvittig sarkasme som knapt forkler den økende frustrasjonen. Etter å ha forsvart alenemoren Katie (Hayley Squares) fra urettferdig behandling på arbeidskontoret blir Daniel kastet ut av sikkerhetsvaktene. De danner et bånd og prøver å hjelpe hverandre så godt det går; men Katies livssituasjon er så alvorlig at hun sulter seg for å forsikre at ungene har mat på bordet.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
De konstante ydmykelsene bare for å overleve blir overveldende for dem begge. Ken Loach skildrer byråkratene med en forakt som trolig vil være provoserende for samvittighetsfulle statsansatte som tross alt prøver å gjøre sitt beste (og filmen som helhet vil sikkert være enda mer provoserende for populist-politikere på den ytterste høyrefløy, som fnyser foraktfullt om «snyltere» og «trygdemisbrukere»). Man kan etterlyse noen grånyanser her, men jeg tipper at alle som har hatt nærkontakt med statsbyråkratiet vil kjenne igjen den patroniserende arrogansen man ofte møtes med. Fortvilelsen og frustrasjonen til Daniel Blake er tilsvarende velkjente følelser, og ingenting i filmen føles særlig overdrevent. Ken Loach treffer en ubehagelig nerve her, og har nok en gang laget en film som er et redskap til reformasjon. I høst annonserte den britiske regjeringen at de vil fire på kravene som forhindrer folk med alvorlig sykdom å få hjelpen de har krav på, angivelig i et forsøk på å minske antallet selvmord blant statsbyråkratiets ofre. Mot slutten av filmen prøver Loach å piske opp en godfølelse når hovedpersonen gjør et lite opprør mot maktapparatet, men triumfen blir kortvarig. En jovial sans for humor og Ken Loachs enorme sympati for hovedpersonene forhindrer at «Jeg, Daniel Blake» blir ren kjøkkenbenkmisere, men følelsen av håpløshet er overveldende.