4
DRAMA
«Stabukker»
Regi: Grimur Hakonarson
Sauer er som kjent ålreite dyr, men mennesker kan være skikkelig sære. Denne islandske Cannes-vinneren markedsføres som en «ullen, sort komedie», men er mer et varsomt, karakterdrevet drama som er lysnet opp med sporadiske smådrypp av underfundig humor. Et portrett av brødrene Gummi (Sigurdur Sigurjonsson) og Kiddi (Theodor Juliusson), som bare bor noen meter fra hverandre som nærmeste naboer i en isolert dal langt ute på Island. De kunne knapt ha vært mer like hverandre: begge er aldrende, gråskjeggete ungkarer med en forkjærlighet for fillete strikkegensere og puslespill, som lever og ånder for sauedrift. Gubbene har imidlertid ikke vekslet et ord på førti år; og er bitre rivaler som har båret nag til hverandre så lenge at de knapt husker hvorfor. Disse stabukkenes eneste form for kommunikasjon er håndskrevne lapper, som blir levert av border collien Somi. Rivaliseringen trappes opp etter at Kiddi vinner bygdas årlige bukkekåring med en prosentmargin på 0.5, mens Gummi er nødt til å nøye seg med andreplassen. Konflikten blir enda mer hatefull etter at Gummi hevder at brorens premiebukk kan være smittet av skrapesyke.
I så tilfelle en tragedie for hele bygda, som vil føre til statspålagt avliving av alle sauene, og to års karantene fra dyredrift. Kiddi reagerer med desperat fortvilelse, kaster seg på flaska og retter alt raseriet sitt mot broren. Gummi bærer imidlertid på sine egne hemmeligheter, som enten kan detonere i en voldsom familiekonflikt, eller eventuelt en slags forsoning. Ikke så lett å forutsi før slutten kommer. «Stabukker» bruker den trolske naturen på Island for alt den er verdt, og gir oss et autentisk bilde av hvordan hverdagen kan fortone seg for sauebøndene på dagens Island. Yngre generasjoner sliter med gjeld, gir opp og flytter inn til byen, mens de eldre generasjonene kjemper mot elementene i stadig større isolasjon. «Stabukker» skildrer også det nære båndet mellom sau og bonde på en veldig varm måte (men heldigvis ikke så varmt og nært som man kunne ha fryktet). Sauene er en sentral del av brødrenes islandske identitet, og deres felles kulturarv. Passende på en øy der det lever nesten tre ganger så mange sauer som mennesker.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Med tanke på det lave befolkningstallet lages det faktisk en god del film på Island, og vi har fått sjansen til å se flere av dem på kino her hjemme de siste årene. Sist med publikumssuksessen «Life in a Fishbowl» (2015), som hadde norsk premiere i desember. De islandske filmene har et sterkt nasjonalt særpreg som skiller dem markant ut fra filmproduksjonene i andre land – men som ikke nødvendigvis skiller dem like sterkt fra hverandre. «Stabukker» minner mye om flere filmer vi har sett fra disse kanter tidligere; ikke like eksentrisk som «Om hester og menn» (2013), men omtrent like nedpå og hverdagsrealistisk som Runar Runarssons «Ildfjell» (2011). Jeg kan ikke med hånden på hjertet påstå at dette er en fryktelig engasjerende historie for oss som trives best i storbyer, men den er velobservert, ektefølt og umiskjennelig islandsk. P.S. For oss dyrevenner er det dessuten en bonus at ingen levende vesener ble skadet, mishandlet eller drept under innspillingen, selv om det sannelig ser sånn ut.