Film

Spiller kortene dårlig

Spillegalskap i manko på galskap.

Dagsavisen anmelder

3

KOMEDIE

«The House»

Regi: Andrew Jay Cohen

USA, 2017

Vel, det står ikke på skuespillerne. Hva du enn måtte mene om Will Ferrell og Amy Poehler, så gjør de sitt beste for å få denne middelmådige morofilmen til å fungere. Å regissere virkelig bra komedier er imidlertid en kunstart fint få behersker til fingerspissene, og regidebutanten Andrew Jay Cohen er ikke tilstrekkelig spissfindig til at «The House» lever opp til potensialet. Han har tidligere skrevet manus til komedier som «Bad Neighbours» og «Mike og Dave trenger damer». I likhet med dem nyter «The House» godt av en voksen «R»-aldersgrense i USA, som tillater skuespillerne å improvisere frem litt kreativt griseprat, samt noen overraskende øyeblikk med øksemutilering og mye blodsprut.

«The House» føyer seg helt fint inn i «respektable familiefolk gjør helgærne ting»-sjangeren, som inkluderer «We’re the Millers», «Horrible Bosses»-filmene, «Office Christmas Party» og en foruroligende stor mengde komedier med ordet «Bad» i tittelen. Felles for dem alle er at de er sånn passelig gøyale, og retter seg mot et godt voksent publikum som har trygge kontorjobber, boliglån, barn og stasjonsvogn. Foreldrefilmer, med andre ord.

Ekteparet Scott (Will Ferrell) og Kate (Amy Poehler) har lagt sin flid i å være kule foreldre til sin tenårige datter Alex (Ryan Simpkins), men nå er hun i ferd med å forlate redet for å studere på det prestisjefylte Buckley-universitetet. De har spart hele livet for å få råd til å dekke studiekostnadene, så dårlig timing at den korrupte byrådsformannen Bob (Nick Kroll) velger å kansellere datterens studiestipend for å finansiere et offentlig svømmebasseng. Scott og Kate ender opp med å gamble bort resten av pengene sine i Las Vegas, men den den ustabile kompisen Frank (Jason Mantzoukas) kommer opp med en løsning. Hva om de startet opp et illegalt kasino i huset hans? I løpet av sommermånedene vil de lett tjene inn studiekostnadene, så lenge de holder en lav profil og ikke tiltrekker seg så mye oppmerksomhet. Kasinoet starter opp som en beskjeden kjellerkveld for venner, naboer og kjente, men utvikler seg raskt til et kriminelt imperium. Frank «investerer» mesteparten av inntektene tilbake i bedriften, og alle tre blir oppslukt av livsstilen. Snart er kasinoet utstyrt med flere barer, stand-up-scene, strippeklubb, massasjesalong, DJ i hagen og egen «fight club» der gjestene kan denge løs på hverandre.

De tre vennene lever ut sin middelaldrende midtlivskrise med stadig større entusiasme. Frank straighter seg opp for å vinne tilbake den fraseparerte kona Raina (Michaela Watkins), Kate utvikler en stor lidenskap for marihuana, mens Scott kler seg ut som Robert De Niros rollefigur i «Casino», truer gangstere med øks og banker opp naboene som ikke betaler spillegjeld. Litt av poenget er at dette gradvis ender opp med å bli en gangsterfilm i Scorsese-modus, men Andrew Jay Cohen er ikke en tilstrekkelig stødig regissør til å få overgangen til å fungere. Det er øyeblikk der «The House» flørter med anarkistiske ideer, før den beklemt behersker seg og kommer på at dette først og fremst er et salgsprodukt. Omtrent hver eneste birolle er fylt opp at rutinerte komikere, og du kan ikke samle såpass mange morsomme folk på en gang uten at det oppstår morsomme øyeblikk. Jeg tipper allikevel at du ville ha fått større uttelling ved å bare plassere dem rundt et bord, gi dem sprit og filme det de sier i løpet av en kveld.

«Saturday Night Live»-kompisene Will Ferrell og Amy Poehler har brukbar kjemi og rutine når det gjelder improvisasjoner, men Andrew Jay Cohen sliter med timingen. Han følger Judd Apatow-formelen her: skuespillerne fjoller frem et dusin forskjellige replikker til hver scene, og så skjøtes alt sammen under redigeringen. En slagplan som fungerer i rykk og napp, men slett ikke lenge nok til å gjøre «The House» til en suksess.