Film

Spenningsdrevet sjangerøvelse

Den tredje filmen i en serie bygget på Jussi Adler-Olsens krimbøker viser at sjangerfilmen kler Hans Petter Moland.

Dagsavisen anmelder

4

DRAMA

«Flaskepost fra P»

Regi: Hans Petter Moland

Danmark, 2016

Med «Flaskepost fra P» tar den norske regissøren bak filmer som «Kraftidioten» og «Gymnaslærer Pedersen» ikke bare tar steget inn i den utilslørte thrillersjangeren, men også inn i danske Zentropas produksjonsapparat, der han tidligere er blitt påtenkt rollen som regissør av det ambisiøse vikingprosjektet «Røde Orm». Som et steg på veien er denne danske publikumssuksessen en ren oppvisning i hvordan man kan sno en lettfattelig, forutsigbar historie på en måte som holder på spenningen helt til fyrverkeriet smeller av ved reisens slutt. Molands regi, fotografens forkjærlighet for de åpne rommene og skuespillerne gjør filmen til ren underholdning utover det rent opplagte.

Jussi Adler-Olsens bøker om Carl og hans faste makker Assad i gjenopptakelsesavsnittet «Avdeling Q» er etter hvert blitt allemannseie i Norden, og filmversjonene – som fra før teller «Kvinnen i buret» og «Fasandreperne» – er tro mot historienes iboende motor kombinert med typebevisste skuespillere og en solid dose kalkulert empati. Når det er sagt er skuespillerne filmens største ressurs ved siden av historien, et knippe solide prestasjoner som i dette tilfellet er signert en nordisk trio som understreker prosjektets finansielle og publikumsmessige nedslagsfelt. Svenske Fares Fares, norske Pål Sverre Hagen og danske Nikolaj Lie Kaas. I hvert fall ved to av dem har profilert seg blant Nordens beste karakterskuespillere. Fares kjenner vi best som regissør, men han bærer sin rolle med muskelautoritær A4-tyngde, her nærmest lik en hovedrolle seriens utvikling tatt i betrakting. Har man ikke lest bøkene eller sett de foregående filmene vet man svært lite, men det spiller ingen rolle ettersom «Flaskepost fra P» er selvforklarende. Alle som har en posttraumatisk stresslidelse har en fortid, og Carl Mørch-skikkelsen går rundt med to streker under en lidelseshistorie som neppe skal bøtes med det første.

I «Flaskepost fra P» er den sentrale omdreiningen alle foreldres mareritt. To barn kidnappes samtidig som Avdeling Q får tilsendt en gammel flaskepost som også involverer barn og en bortrøvelse. Vi røper ikke for mye om vi sier at dette ikke er noe «hvem gjorde det»-mysterium. Med Hans Petter Molands «Kraftidioten» friskt i minne kan vi trygt si at han og skuespiller Pål Sverre Hage åpenbart har definert rollefordelingen for en hel liten serie filmer: Moland regisserer, Hagen overgår seg selv i å spille ut psykopatisk ondskap på lerretet. Denne gangen kombineres dette med religion, noe som i underteksten tilsier at roten til alt (v)ondt ligger i det dogmatiske og i det påtvungne. Filmen utspiller seg i jyllandske kulturlandskapet, og Moland har tatt med seg fotograf John Andreas Larsen («Hodejegerne») for virkelig å kunne utnytte landskap, farger, vindmøller og høy himmel på vakreste vis.

Oppbygningen av historien deler ut de fleste kortene, mens opprullingen er forutsigbar og etter hver temmelig preget av at alle kanonene skal fyres av på likt. Men Moland som regissør gjør maksimalt ut av historiens spenningskurve, og nekter å slippe de filmatiske overhengene som på Alfred Hitchcock-vis lar ondskapen blomstre i det naturlige og i utenforskapet, i denne sammenhengen i den religiøse fanatismen og i de ødelagte barndommene.

Les også: Norsk duo med rekordsuksess i Danmark