4
DRAMA
«Julieta»
Regi: Pedro Almodóvar
Spania, 2016
Vel, dette var sannelig nedpå og behersket til Pedro Almodovar å være. Et lavmælt mor-datter-drama løst basert på tre noveller av den canadiske nobelprisvinneren Alice Munro. For noen år tilbake skulle «Julieta» bli Almodovars engelskspråklige debutfilm, med selveste Meryl Streep i hovedrollen som en kvinne i tre forskjellige stadier i livet. Etter mye forarbeid skrinla Pedro hele prosjektet, engstelig over å fortelle en historie på et språk han ikke behersket. Muligens også litt urolig over hvordan han skulle få Meryl Streep til å se ut som en tjueåring uten å brenne av hele budsjettet på digitale spesialeffekter. Etter den stusselige homsefarsen «Amorøse passasjerer» (2013) bladde Almodovar i den gamle manusbunken og kom opp med en ny vinkling ved å forflytte hele historien til tryggere trakter: hjembyen Madrid.
Her har middelaldrende Julieta Joven (Emma Suarez) bodd mesteparten av sitt voksne liv, men hun er i ferd med å flytte til Portugal sammen med kjæresten Lorenzo (Dario Grandinetti). Planene forandres imidlertid etter et tilfeldig møte med Beatriz (Michelle Jenner), barndomsvenninnen til datteren Antia. Beatriz forteller i forbifarten at hun nylig møtte Antia og hennes tre barn i Sveits, før hun stresser videre sammen med vennene sine. Et sjokk for Julieta, som ikke har hørt et livstegn fra datteren på mange år. Hun skrinlegger reisen til Portugal, slår opp med kjæresten og flytter inn i bygården hun engang bodde i sammen med datteren. Alt med et lønnlig håp om å endelig kanskje høre et livstegn fra henne. I mellomtiden setter Julieta seg ned for å skrive et langt brev til Antia, som spoler oss tretti år tilbake i tid. Nå er Julieta (Adriana Ugarte) er ung, punka skjønnhet som kunne ha kommet rett fra en av Almodovars åttitallsfilmer; blåkledd, kortklippet og ikke lenger på randen av et totalt sammenbrudd. Her er vi vitne til Julietas første møte med den fremtidige faren til hennes datter: den barske fiskeren Xoan (Daniel Grau). Et intenst kjærlighetsforhold som ender i livslange familietraumer.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Skuespillerne er førsteklasses: Emma Suarez og Adriana Ugarte utfyller hverandre så sømløst at det er lett å tro at de er to halvdeler av samme kvinne. Selv om dette er en litt utypisk film til Almodovar å være, holder «Julieta» seg fortsatt godt innenfor komfortsonen hans. Nok et drama om sterke kvinneskikkelser, influert av gamle mestere som Alfred Hitchcock og Douglas Sirk. Med et melankolsk, Bernard Hermann-inspirert musikkspor (av Almodovars huskomponist Alberto Iglesias), og et fargekodet kostymedesign. Regissørens nostalgiske affeksjon for sin glansperiode på åtti- og nittitallet er åpenbar, og han skildrer denne tidsperioden med melankolien til en mann med mesteparten av livet i bakspeilet. Almodovar har rukket å runde 67 år, men selv om han har modnet med årene er spensten fortsatt i behold. «Julieta» mangler den energiske galskapen vi forbinder med regissøren, og kunne med hell ha vært noen hakk mer eksentrisk. Filmen starter som et mysterium som gradvis avdekker hvordan forholdet mellom mor og datter surnet, men mens vi er som mest engasjert i skjebnen til Julieta og Antia velger Almodovar å forlate dem, og overlate konklusjonene til publikum. Potensialet for operaisk melodrama er skyhøyt i «Julieta»; som pøser på med lidenskapelig kjærlighet, traumatiske dødsfall, utroskap, svik, sjalusi, sykdom. skyldfølelse og sammenbrudd. Almodovar velger allikevel å skru alt ned, som om sorgen er så overveldende at den blokkerer alt annet ute.
Dagsavisen intervjuet Pedro Almodóvar: Kjærlighetens matador