Annonse
Ryan Gosling spiller rollen som replikantjegeren K i «Blade Runner 2049». ALLE FOTO: UIP

Som gledestårer i regnet

ANMELDELSE: Det tok ganske nøyaktig 35 år før fortsettelsen på «Blade Runner» endelig kom, noe som viser seg å være et mirakel til akkurat rett tid.

Annonse
Filmer


6

Science Fiction

«Blade Runner 2049»

Regi: Denis Villeneuve

USA/Eng/Ca, 2017
 

Det tok ganske nøyaktig 35 år før fortsettelsen på «Blade Runner» endelig kom, selv om Ridley Scott har prøvd gjentatte ganger å fortelle den i årenes løp. Flere avlyste forsøk ligger bak ham nå; helt andre historier med titler som «Blade Runner Down», «Metropolis» og «Purefold», alle tapt som tårer i regnet. Isteden får vi en fortsettelse som bare kunne ha blitt fortalt nå, en generasjon senere. Ridley Scott er fortsatt ombord som produsent, men hvis hans «Alien»-avleggere har bevist noe så er det at Scotts smarteste trekk var å overlate «Blade Runner 2049» til en filmskaper som kan se på dette materialet med friskere øyne. Hvis noen på kloden er verdig til å takle denne krevende oppgaven, så troner franskkanadiske Denis Villeneuve øverst på regissørønskelisten, rett over David Fincher og Christopher Nolan. Etter «Prisoners», «Sicario» og «Arrival» har Villeneue utmerket seg som en av vår tids mest spennende filmskapere. En av de få som klarer å kombinere kommersiell bredde med kunstnerisk tyngde, og han blir dessuten mer ambisiøs, stilsikker og egenartet for hver eneste film. Villeneue tar kreative byks oppover hver gang, og «Blade Runner 2049» representerer det lengste spranget hittil. Originalen er en ikonisk klassiker som betyr mye for mange av oss, så fallhøyden er desto større. Men fremfor å deise heltemodig i bakken flyr visjonæren Villeneuve til nye høyder med presisjonsverket «Blade Runner 2049», og han er sannelig ikke redd for å bli litt svidd på vingene.

Se anmeldelser av flere nye filmer her!
 
Dette er en fortsettelse som når hele veien opp til forgjengeren når det gjelder iderikdom, verdensbygging, visuell oppfinnsomhet og filosofisk tankegods. Samtidig en tyngre, dystrere og betydelig lengre film; som tar oss med ut på en reise som varer i to timer og tre kvarter. Slett ikke noe lengre enn historien tåler, men allikevel en pekepinn om at Denis Villeneuve tar seg god tid til å fortelle den. I likhet med forgjengeren er dette en utforskning av eksistensielle temaer som identitet, minner, individualitet og de flytende skillelinjene mellom menneske og maskin – men «Blade Runner 2049» er mer frigjort fra film noir-konvensjonene, og går sjeldent de veiene vi forventer. Villeneue krever at vi trekker egne sluttinger ut ifra lederrådene vi blir tildelt, og at vi er i besittelse av en intelligens som muligens ekskluderer store deler av publikumsmassen i USA. I forkant av kinopremieren er det forresten sluppet tre YouTube-kortfilmer som belyser hendelsene som utspilte seg mellom de to filmene: «2036: Nexus Dawn» (link: https://www.youtube.com/watch?v=UgsS3nhRRzQ), «2048: Nowhere to Run» (link: https://www.youtube.com/watch?v=aZ9Os8cP_gg) og «Black Out 2022» (link: https://www.youtube.com/watch?v=rrZk9sSgRyQ). Så det kan være en ide å se dem før du drar på kino. For å gjøre forhistorien enda mer komplisert eksisterer det minst åtte forskjellige versjoner av «Blade Runner», og «2049» ser ut til å følge tråden fra Ridley Scotts ti år gamle «The Final Cut». «Blade Runner» etterlot oss dessuten med et av sci-fi-filmhistoriens største ubesvarte spørsmål: er Rick Deckard (Harrison Ford) et menneske som engang drømte om enhjørninger, eller bare en syntetisk replikant som drømte at han var et menneske?
 
Vil vi egentlig vite svaret? Historien hopper frem tre tiår i tid, men vi befinner oss fortsatt i et dystopisk Los Angeles dekket av forurensning, smog, neonreklame og eksistensiell angst. Minst mulig bør sies om denne gåtefulle detektivhistorien, som distributøren mot alle odds har klart å holde topphemmelig. Men så mye kan avsløres: politietterforskeren «K» (Ryan Gosling) tilhører den nye generasjonen av «Blade Runners», som sporer opp og pensjonerer replikanter med passert utløpsdato. I motsetning til sin forgjenger er han flinkere til å følge ordrene til sin overordnede løytnant Yoshi (Robin Wright), og begrenser den sosiale kontakten til sin virtuelle kjæreste/syntetiske sidekick Joi (Ana de Amas). Under sitt siste oppdrag finner K imidlertid en kasse med beinrester begravet under et dødt tre. Spor som avdekker et mirakel; en genetisk evolusjon som kan forandre menneskehetens fremtid, sammen med en håndskåret trehest som sender K i retning mot vår gamle venn Rick Deckard i ruinene av Las Vegas. Langt over halvparten av filmen har passert før Harrison Ford gjør sin entre, men han gjør maksimalt ut av de få scenene sine – som inkluderer en av de mest ektefølte, velspilte øyeblikkene i hele hans karriere. Dette er allikevel hundre prosent Ryan Goslings film, og han spiller en ganske annen type skikkelse enn Deckard; en hjemsøkt, isolert, skadeskutt stakkar på jakt etter sin egen sjel.
 
Historien er tett tilknyttet hendelsene i forrige film, på en måte som justerer hvordan vi kan tolke den – men «2049» fungerer dessuten som en frittstående fortelling som fordyper vår forståelse av dette dystopiske parallelluniverset. Historien er skrevet av Hampton Fancher, som sammen med (nå pensjonerte) David Webb Peoples i sin tid også adapterte Philip K. Dick-romanen «Do Andorids Dream of Electric Sheep?» til første «Blade Runner»-film. Ellers er mesteparten av det kreative teamet byttet ut. Synth-veteranen Vangelis er fraværende denne gangen, men stemningen forsterkes av et blytungt, trykkende musikkspor komponert av Hans Zimmer og Benjamin Wallfisch (som sist samarbeidet på «Dunkrik»). Villeneue har dessuten fått med seg en av klodens dyktigste, nålevende filmfotografer: Roger Deakins. «Blade Runner 2049» er deres tredje film sammen, og det er lett å se at Deakins har spilt en vital rolle i Villeneues utvikling som regissør. Han drar verdensbyggingen flere hakk lengre enn Ridley Scott var i stand til å gjøre, med god hjelp av sømløse digitaleffekter som selvsagt ikke var tilgjengelige for 35 år siden. Villeneuve beveger seg lagt utenfor Los Angeles, og ut i en verden som er i enda dårligere stand.
 
Å overgå den visuelle overdådigheten til en av filmhistoriens mest toneangivende sci-fi-klassikere er en enorm bragd i seg selv, men det er nesten mer imponerende at «Blade Runner 2049» er iscenesatt uten kommersielle kompromisser. I større grad enn forgjengeren føles dette som en drømmereise, der hovedpersonen beveger seg døsig rundt som en søvngjenger, og det meste sies mellom lange, ladede pauser. Noe sier meg at denne urokkelige dedikasjonen til integritet og personlige visjoner kommer til å fremmedgjøre den typen publikummere som finner det helt naturlig å dra opp mobiltelefonen hver gang konsentrasjonen deres utfordres litt. Det er imidlertid viktig å huske at «Blade Runner» heller ikke traff de store publikumsmassene etter premieren i 1982. Klassikerstatusen kom først da tidsånden nådde i kapp med filmen, og det samme kan muligens skje med «Blade Runner 2049». Ikke til å komme bort fra at dette er en krevende, tung, overveldende filmopplevelse. En kunstfilm laget på blockbuster-budsjett, som fordrer mer tid til å fordøyes enn vi har til rådighet her og nå. En ting er sikkert: denne forsinkede fortsettelsen er ikke drevet av nostalgi, markedssjefer eller merkevarebygging, og er på sine egne premisser like mesterlig iscenesatt som originalen. Den vil neppe bli like innflytelsesrik, og jeg frykter at den vil ha et smalere nedslagsfelt enn produsentene forventer - men for oss som har elsket originalen siden vi så den på åttitallet er dette alt vi kunne håpe på. Det aller siste vi hører i «Blade Runner 2049» er de optimistiske ordene «Beautiful, isn’t it?». Sure is. Å se en enhjørning som dette ute i det fri igjen er sannelig et sjeldent skue.

Annonse