Film

«Solsidan»: Gråværsskyer over folkhemmet

Etter fem sesonger og femti episoder runder Sveriges mest populære TV-serie av med en spillefilm, som på ingen måte egentlig fordrer et stort kinoformat.

Dagsavisen anmelder

4

KOMEDIE

«Solsidan»

Regi: Felix og Måns Herngren

Sverige, 2017

«Solsidan»-filmen er i sterk grad mer av det samme vi allerede har sett på liten skjerm, og det er sikkert tilstrekkelig for fans av denne milde dramakomedien om nevroser, midtlivskriser, frustrasjoner og familieforhold i den øvre middelklassen. Det er kanskje flest bakdeler med å filmatisere en folkekjær TV-komedie; premisset er allerede satt, det meste man kan gjøre er for lengst gjort og historien er egentlig ferdig fortalt. Men den store fordelen er at skuespillerne har brukt tiden til å bli veldig godt kjent med rollefigurene sine, og alle er fortsatt veldig bra her. Med tanke på at «Solsidan» var en slags videreføring av Felix Herngrens dramakomedier «Vuxna människor» (1999) og «Varannan Vecka» (2006) er det kanskje også passende at «Solsidan» ender opp som film. Sammen danner de en slags trilogi om samlivsproblemer sett fra et delvis selvbiografisk perspektiv, om urbane stockholmere fra de er tidligere i trettiårene og frem til de nærmer seg femti.

«Solsidan»-filmen fungerer dessuten helt fint på egne ben, noe som er en klar fordel for de av oss som ikke fulgte TV-serien slavisk helt frem til den vinket farvel i 2015. Det er jul i stuen hos finansmannen Fredde Schiller (Johan Rheborg) og hans statusbevisste trofekone Mickan (Josephine Bornebusch), som har skrudd sin svindyre snømaskin på full guffe for å forsikre at det blir en hvit jul rundt huset. Men et sted mellom «Donald Duck og vennene hans» og julemiddagen kan venneparet Alex (Felix Herngren) og Anna (Mia Skäringer) avsløre at de skal skilles. Anna har vært utro, og den passive tusseladden Alex later som om han syntes det er helt greit. Fredde tar denne nyheten ekstra tungt. Ikke bare på vegne av den forsmådde barndomsvennen Alex, men også fordi han frykter fremtidige parmiddager med nye folk han ikke kan fordra. Til Freddes overraskelse viser Annas nye kjæreste seg å være hans kollega David Grimborg (Henrik Schyffert) - en krampesporty friskus som hoppet av finanslivet for å finne seg selv med hjelp av opplevelsesreiser og villmarksliv. Lojalitetskonflikten setter vennskapet til Alex på prøve, mens kona Mickan innleder en bitter Instagram-feide med eks-venninnen Lussan.

Innen Anna oppdager at det kanskje ikke er så skrekkelig fristende å tilbringe livet sammen med en rastløs eventyrer som bor i en liten campingbil og vurderer å krysse sydpolen i en kano, har eksmannen Alex allerede funnet en ny kjæreste i det frilynte rotehodet Bella (Frida Hallgren). I periferien prøver gjerrigknarken Ove (Henrik Dorsin) desperat å finne en sæddonator til kona Annette (Malin Cederblad), mens Fredde sliter med forholdet til sin game raddis-pappa Maurtiz (Sven Wollter). De av oss som ikke er skrekkelig opptatt av samlivsproblemene til den tafatte tannlegen Alex og hans upålitelige vinglekone Anna, kan fortsatt finne en betydelig kilde til underholdning i Johan Rheborg. En skikkelig begavet komiker som stadig finner satiriske og såre nyanser i den borgerlige materialisten Fredde. For undertegnedes del er det et lite høydepunkt å se de gamle «NileCity»-kollegaene Rheborg og Henrik Schyffert blir gjenforent med mye meta-selvironi, selv om jeg mye heller ville ha sett dem sammen i en skarpere «Killinggänget»-film i stil med «Fyra nyanser av brunt» (2004). «Solsidan» blir mer fire nyanser grått; som spiller mye på forutsigbare luksusnevroser, ekteskapskonflikter og gjenkjennings-faktoren for et publikum i øvre middelklasse. Det er til gjengjeld en velspilt og polert folkekomedie som tåler overgangen fra TV til kino helt fint, og sikkert vil treffe målgruppen bra i førjulstresset.