Annonse
Michael Fassbender som Harry Hole i «Snømannen».

Smelter i en pøl av skuffelse

Dette hadde alle forutsetninger for å bli noe spesielt. Likevel har noe gått skikkelig galt med «Snømannen».

Annonse
Filmer

 

2

«Snømannen»

Regi: Tomas Alfredson

USA/England/Sverige - 2017
 
Dette hadde alle forutsetninger for å bli noe spesielt: en internasjonal storproduksjon basert på en bestselgende krimroman fra Norge, regissert av en dyktig svenske som burde klaffe perfekt med kildematerialet. Legg til en karismatisk hovedrolleinnehaver i Michael Fassbender, samt en av klodens fremste filmskapere på produsentsiden: selveste Martin Scorsese. Alt lå til rette for at dette ville bli selvskreven suksess, og starten på en populær filmserie.

Her i Norge har medieoppmerksomheten rundt «Snømannen» selvsagt vært hinsides all målestokk. Ikke bare fordi filmen er basert på den populære boken av gullgutten Jo Nesbø, men også fordi alt er spilt inn på location i vårt vinterkalde fedreland. Så hurra for insentivordningen! Likevel har noe gått skikkelig galt her, og uten alle kortene på bordet er det nærliggende å mistenke at det har skjedd mye klabb og babb bak kulissene. Den filmen Tomas Alfredson prøvde å lage ser slett ikke ut til å være den samme filmen som nå settes opp på kino. Undertegnede er en av de få nordmenn som ikke har lest Nesbø-romanen, men en film må jo stå stødig på egne ben - og det gjør dessverre ikke «Snømannen» på noen som helst måte. Ikke som «nordic noir»-thriller i samme bane som David Finchers «The Girl with the Dragon Tattoo». Ikke som et logisk mordmysterium, eller en spenningsfilm. Ikke engang som en konvensjonell historiefortelling.

Les også: Statlig støtteordning reddet «Snømannen»
 
Så sånn blir vi altså introdusert til Harry Hole (Michael Fassbender): mens han sover ut vodkafylla i lekehuset til en barnehage, som for anledningen er plassert i Vigelandsparken. Han er i likhet med alle politidetektiver i krimfilmer som dette en alkoholisert einstøing, som bare våkner til live når han har en mordsak å løse. Den kommer i form av en forsvunnet kvinne, og et kryptisk brev adressert til Hole. Han etterforsker saken sammen med sin nye kollega Katrine Bratt (Rebecca Ferguson), og avdekker gradvis en seriemorder som gjennom mange år har halshugget gifte mødre i snøvær. Mordåstedene er dekorert med molefonkne, truende snømenn, og blant de mistenkte finner vi industrialisten Arve Støp (J.K. Simmons), den sleske fødselslegen Vidar Vetlesen (Daniel Dencik), pluss rundt halvparten av alle personer Hole møter.

Saken tar Harry Hole til kjente turistattraksjoner som Holmenkollen, blåtrikken, Oslo Rådhus, Bergensbanen og selvfølgelig Schrøders. Det føles unektelig litt spesielt å se Michael Fassbender trave forbi samme rullebåndet på Oslo S som undertegnede brukte i mange år på vei til og fra filmvisninger. Jeg tipper at de fleste Oslo-boere vil kicke over liknende ting, mens de stusser på hvorfor alle skiltene i byen plutselig er på engelsk og at skuespillerne strever med å uttale sine egne navn. For rent bortsett fra gleden av å se egne hjemtrakter i en internasjonal storfilm, byr «Snømannen» mest på skuffelser. Hele filmen føles som en konstant konflikt mellom kreativ integritet og kommersielle hensyn. I den ene enden har vi Tomas Alfredson, som prøver å lage en tung, særegen, stemningsfull thriller i stil med hans «Muldvarpen»-filmatisering fra 2011. I den andre enden haler og drar produsentene i prosjektet i håp om å forandre dette til en generisk og grovt fordummet krimfilm som er lettere å selge til det amerikanske markedet. Sistnevnte vant åpenbart dragkampen.

Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon

Alle skjønner at man er nødt til å kondensere romaner for å filmatisere dem, men det arbeidet bør fortrinnsvis skje under manusutviklingen, ikke i panikk etter at filmen er ferdig spilt inn. Det er åpenbart at «Snømannen» har blitt bearbeidet veldig i etterkant av produksjonen. Rundt en tredel av scenene fra trailerne dukker ikke opp i kinoversjonen. Glimt av en bifigur som setter fast foten i en revesaks, Harry Hole skrikende foran en brennende bygning, og deretter drar et lite juletre over isen – bare et håndplukket utvalg av scener som ikke lengre er med i den ferdige filmen. En runde omfilminger ble utført i våres, og det er en total dissonans mellom gamle og nye opptak som til tider gjør historien direkte ubegripelig. Verst ser redigeringen til å ha gått ut over tilbakeblikkene fra etterforskningen i Bergen, der en redusert Val Kilmer er latterlig bedritent dubbet av en helt annen skuespiller (noe som muligens har sammenheng med Kilmers kamp mot strupekreft).

Bare for å understreke at hele prosjektet er i brannslukningsmodus: på veien ble musikksporet av «Radiohead»-kjenningen Jonny Greenwood byttet ut med generisk thrillermusikk komponert av Marco Beltrami, en arbeidshest som ofte hyres inn i ellevte time for å supplere nye soundtracks til produksjoner i trøbbel.

Mest av alt minner «Snømannen» om en ti episoders TV-serie snauset ned til to timer. Løsrevne øyeblikk fungerer brukbart, men som helthetlig historie svikter dette totalt. Om noen år fra nå vil kanskje Tomas Alfredson ha noen interessante anekdoter om hvorfor dette storprosjektet gikk så galt, forhåpentlig under lanseringen av hans «director’s cut» på hjemmekino. I sin nåværende form er uansett «Snømannen» en uforbeholden fiasko som filmfortelling, men i det minste en slags suksess for insentivordningen.

Annonse