3
FILM
«Fanget i nettet»
Regi: Kim Ki-duk
Sør-Korea, 2016
Framfor å spille videre på de grenseoverskridende sjokkeffektene fra «The Isle» (2000), «Pieta» (2012) og «Moebius» (2014), følger Ki-duk opp tråden fra sin «The Coast Guard» (2002) – mens han krysser den snart sytti år gamle skillelinjen mellom Nord- og Sør-Korea. Et tema Ki-duk forresten også tok for seg i to filmmanus han ikke regisserte selv: «Poongsan» (2011) og «Red Family» (2013).
«Fanget i nettet» er imidlertid ute etter å si noe mer universelt om farene med nasjonalisme, et tema som treffer en vond nerve i den globale tidsånden. Mens den siviliserte verden rystes av en ustabil, totalitær statsleder som virker fast bestemt på å styrte USA ned i en ny borgerkrig, trenger vi muligens konstante påminnelser om konsekvensene av blind ideologisk fanatisme. Synd «Fanget i nettet» er såpass tungrodd og skuffende fri for overraskelser.
Den fattige fiskeren Chul-woo Nam (Ryoo Seung-bum) lever et forholdsvis fredelig liv i Nord-Korea, der han bor sammen med kona og datteren i et beskjedent skur like ved grensen. Hans eneste mulighet til å brødfø familien er ved å putre ut på sjøen med den lille motorbåten sin hver morgen, og fange fisk rett ved den maritime delelinjen mellom Nord og Sør.
Farlig farvann, særlig etter at Chul-woo får motorstopp og fanger garnet i propellen. Han har brukt ti år av livet til å spare opp nok penger til å kjøpe båten, og klarer ikke å forlate den. Så i stedet drar tidevannet Chul-woo i retning Sør-Korea, der ha blir pågrepet, fraktet til Seoul og mistenkt for spionasje. Alt den stakkarslige fiskeren vil er å bli gjenforent med familien sin, men den sørkoreanske etterretningstjenesten NIS er fast bestemt på å bruke ham som en politisk propagandaseier. Han blir avhørt av en nasjonalistisk inspektør (Kim Young-Min), som bærer på et blindt hat mot nordkoreanere – og han akter å banke en tilståelse ut av Chul-woo med et krystallaskebeger, uansett hvor uskyldig han måtte være.
NIS-ledelsen er overbevist om at Chul-woo er et hjernevasket offer, og ser det som sin moralske plikt å få ham til å hoppe av til sørsiden. Da alt annet feiler dumper de fiskeren midt i en travel handlegate i Seoul sentrum, i håp om at de materielle godene vil overbevise ham. Chul-woo snubler livredd rundt med øynene lukket, livredd for hva som vil skje hvis øynene hans blir besudlet av kapitalismens fristelser. Vel vitende om at en enda røffere behandling venter han hjemme i Nord, der media hyller Chul-woo som en sann patriot mens det hemmelige politiet mishandler ham til blods med en leketøyshund.
Chul-woo gjør noen hoderystende idiotiske ting på den lange ferden hjem, og i likhet med statsbyråkratiene på hver sin side av grensen ser ikke Kim Ki-Duk til å bry seg om ham som noe annet enn et redskap. Forsøkene på å likestille myndighetene i Sør-Korea med diktaturet i Nord føles dessuten uhederlige, men helt i tråd med Kim Ki-duks rennommé som provokatør. Men han har kanskje et poeng i at alle dogmatiske politiske ideologer er tilsvarende avhengige av hjernevask, konstante distraksjoner og kollektiv tunnelvisjon for å holde lakeiene sine i sjakk. Derav Donald Trump. Jeg tror allikevel ikke det er meningen at vi skal ta noen disse hendelsene så bokstavelig.
«Fanget i nettet» fungerer best som en allegorisk rundreise i nasjonalismens mørke hjerte, der symbolverdi konstant trumfer realisme. Filmen har definitivt sine ubehagelige øyeblikk og er preget av regissørens karakteristiske tungsinn - men fraværet sjokkeffekter gjør det mer påfallende hvor tung på labben Kim Ki-Duk er som regissør. Teknisk sett kunne «The Net» ha vært en TV-produksjon fra åttitallet; og er preget av en mangel på visuell oppfinnsomhet som tærer på tålmodigheten. Med tanke på hvor mange sørkoreanske severdigheter som ikke settes opp på kino her hjemme, er det er et åpent spørsmål om «Fanget i nettet» hadde sluppet igjennom nåløyet hvis den var regissert av noen andre enn festivalfavoritten Ki-duk. Han har som vanlig noen interessante poenger, men forutsigbar, endimensjonal og småkjedelig er vanligvis de siste tingene i verden man kunne ha beskyldt Kim Ki-duk for å være.