Annonse
«Den lykkeligste dagen i Olli Mäkis liv» har sanket flere priser siden premieren i Cannes i fjor, og var blant annet nominert til Nordisk Råds filmpris.

Slår et slag for kjærligheten

Sjarmerende og særpreget finsk film om en proffboksers skjebne.

Annonse
Filmer

 

5

DRAMA

«Den lykkeligste dagen i Olli Mäkis liv»

Regi: Juho Kuosmanen

Finland, 2016

En prisbelønnet sportsfilm i kornete svart-hvitt, som tar for seg privatlivet til en virkelig proffbokser? Det er vanskelig å unngå parallellene til Martin Scorsese-klassikeren «Raging Bull», men den finske Cannes-vinneren «Den lykkeligste dagen i Olli Mäkis liv» slår i helt andre retninger. Et sympatisk drama om 25-åringen Olli Mäki (Jarrko Lahti), en beskjeden baker som i 1962 skal utfordre den regjerende verdensmesteren Davey Moore (John Bosco Jr.) foran flere tusen publikummere på en idrettsbane i Helsinki.

Olli er ikke akkurat noen slåsskjempe; en mild og sjenert sjel som blir brydd av alt oppstyret, og distrahert av det økende forventningspresset. Ikke minst fra manageren og boksepromotoren Elis Ask (Eero Milonoff) som har pantsatt hele livet sitt i å arrangere denne proffkampen, og med stadig større desperasjon prøver å markedsføre Olli «Bakeren fra Kokolla» Mäki som en finsk nasjonalhelt.

Ask er dessuten en pensjonert verdensmester, som ser denne tittelkampen som en siste sjanse til å gjenvinne rampelyset. Ask er veldig opptatt av at Olli ikke kjemper i samme vektklasse som han selv gjorde, og forlanger at han slanker seg ned til fjærvektstørrelse på under 57 kilo. Den største kampen for Olli blir dermed mot vekten, mens han sulter seg, svetter seg syk i badstuen og løper til føttene blør.

Vi får gradvis en følelse av at Olli mangler temperamentet til å klare seg som proffbokser. Hans aggresjonsnivå og konkurranseinstinkt er totalt fraværende. Olli gir høflig den amerikanske motstanderen Moore en blomsterbukett under deres første møte, og uttaler til reporterne at «Hvis jeg taper så gjør jeg det i alle fall til en dyktig bokser». Olli er dessuten distrahert av kjærligheten. Han har gått hen og forelsket seg hodestups i den søte kjæresten Raija (Oona Airola), en landsens pike som slett ikke trives i den stramme storbyen Helsinki.

Etter at Raija hopper på første buss tilbake til hjemstedet forsvinner samtidig solskinnet ut av livet til Olli – og ut av hele filmen. Omgivelsene blir kaldere, ansiktene hardere og hele verden mister gløden. Det samme gjør Olli, som samtidig mister motivasjonen. I tillegg til å være en veldig velobservert boksefilm er dette dermed også en skikkelig fin kjærlighetshistorie.

For de lykkeligste dagene i Olli Mäkis liv er ikke i bokseringen, det er i de flyktige stundene han tilbringer sammen med Raija – mens de sykler, kaster stein i vannet og leker i naturen. En fin påminnelse om at profesjonell suksess ikke er synonymt med lykke, og at de største seierne sjeldent kommer fra de retningene vi forventer. Selv om «Den lykkeligste dagen i Olli Mäkis liv «bygger seg opp mot den store tittelkampen skygger regidebutanten Juho Kuosmanen langt unna alle boksefilmklisjeene. Han legger isteden vekt på de små, autentiske detaljene og filmfotografen J.P. Passis rastløse, håndholdte kameraføring fanger perfekt opp den uskyldige tidsånden i 1962.

Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon

«Sjarmerende» er langt fra det første ordet jeg ville ha dratt ut av adjektivskuffen for å beskrive den finske filmarven (eller for den delen den finske folkesjelen), men «Den lykkeligste dagen i Olli Mäkis liv» er skikkelig sjarmerende. Dessuten en sann historie om en sympatisk hverdagshelt fint få utenfor hjemlandet kjenner til, og selv var jeg ikke klar over den virkelige forhistorien før filmen var over. Så det er trolig et smart trekk å drøye googlingen av Olli Mäki (samt hans motstander Davey Moore) til du er ute av kinosalen. En ting kan jeg avsløre: virkelighetens Olli gjør et raskt gjestespill sammen med kona Raija helt mot slutten. De har vært gift i over femti år. Så en lykkelig slutt er garantert.

Annonse