Annonse
Man bør ha en mer enn normal toleransegrense for stumfilmhumor for å ha utbytte av «Mysteriet i Slack Bay».

Slapstick, kannibaler og klassekamp

En ting er sannelig sikkert: ingen andre på kloden enn Bruno Dumont lager filmer som dette.

Annonse
Filmer

 

4

KOMEDIE

«Mysteriet i Slack Bay»

Regi: Brudo Dumont

Fr./Ty. 2016

Jeg vet ikke om vi noensinne vil få en fortsettelse på Bruno Dumonts skrullete Arte-miniserie «L’il Quinquin», som ble vist i en 200 minutter lang maraton som cinematekets månedens film tilbake i 2015. Lurer fortsatt litt på hvem morderen egentlig var, så det hadde vært hyggelig å få noen svar til slutt. Før det eventuelt skjer kan vi kanskje anse «Mysteriet i Slack Bay» som en slags avlegger; nok et absurd mordmysterium etterforsket av en inkompetent klossmajor, med mye stumfilmgjøgling, ung kjærlighet, parteringsdrap, klassekamp og tilløp til ondsinnet lytehumor. Jeg klarer fortatt ikke å bestemme meg om Bruno Dumont har noen affeksjon for de groteske figurene sine (mange av dem spilt av amatører); eller om han mest driter ut folk som burde ha vært bedre skjermet. Denne gangen gjør han det i alle fall klarere at sympatien går ved klasseskillet: og at Dumont deler den fattige underklassens totale forakt for idiotene som utgjør eliten og myndigheter. Jeg er heller ikke sikker på om man egentlig burde le av dette lettere forstyrrede sammensuriet av surrealistiske opptog, bisarr Bunuel-humor og bred slapstick.

I 1910 drar den aristokratiske Van Peteghem-klanen for å feriere i sitt sommerhus i kystlandsbyen Cote d’Opale; et egyptiskinspirert herskapshus omgitt av sumpmark, som de pompøst har gitt navnet Thymponium. Denne fisefine overklassefamilien ser ut til å være preget av mange generasjoner med innavl; pappa Andre (Fabrice Lucini) er en pukkelrygget tøysekopp som svinser dansende rundt med fjollete mine, kona Isabelle (Valeria Bruni Tedechi) er en plagsom hønsehjerne – mens søsteren Aude (Juliette Binoche) er en overspent skrulle. Den unge niesen Billie (Ralph) forelsker seg i den lokale fattiggutten Ma Loute (Brandon Lavieville), som er litt usikker på om hun er en gutt eller jente. I mellomtiden etterforsker den inkompetente politiinspektøren Machin (Didier Despres) en serie mystiske forsvinninger på øya, sammen med sin assistent Malfoy (Cyril Rigaux). Ikke et særlig stort mysterium for oss som ser filmen, siden vi på et tidlig tidspunkt får vite at familien til Ma Loute har spist de forsvunne turistene. De er en gruppe med kannibaler, som foretrekker å slakte ufordragelige besøkende fra den privilegerte overklassen. Den grovt overvektige inspektør Machin kunne lett ha løst denne saken, men han er for det meste travelt opptatt med å snuble, falle omkull og trille hjelpeløst rundt på bakken. Hvis den klossete politikapteinen Van der Weyden i «L’il Quinquin» var en slags spastisk hyllest til Charlie Chaplin, ser Machin og hans assistent Malfoy ut til å være formet etter Helan og Halvan.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Man bør ha en mer enn normal toleransegrense for stumfilmhumor, groteske karikaturer og snodig oppførsel for å ha utbytte av «Mysteriet i Slack Bay», som i sterk grad er en smal arthouse-kuriositet rettet mot eventyrlystne cineaster. For oss som befinner oss litt på utsiden vil dette mest fortone seg som en WTF-opplevelse med kultappell, men det er noe beundringsverdig i hvordan Bruno Dumont så konsekvent følger sin egen muse – mens han presser inn nudister, mutilasjoner, drap, incest, kannibalisme og klassekamp i det som fortsatt gir seg ut for å være en komedie. Veteranen Fabrice Lucini overspiller så rabiat at han ville ha vært i meste laget i en pantomimeforestilling for barnehagebarn, og tonen føles litt dårligere modulert enn i «Li’l Quentin». «Mysteriet i Slack Bay» representerer en gjenforening med Juliette Binoche, som også spilte tittelrollen i Dumonts kontroversielle «Camille Claudel 1915» (2013). Han har besatt rollene som overklasseidioter med etablerte skuespillere, mens figurene fra arbeiderklassen er spilt av amatører rekruttert rett fra nærmiljøet. Dumont har som vanlig en egen evne til å veldig særegne personer til filmene sine, men jeg er som sagt ikke helt overbevist om at han behandler dem med respekten de fortjener. Hvis du i likhet med undertegnede hadde stor sans for «Li’l Quentin» er allikevel «Mysteriet i Slack Bay» en fornøyelig kuriositet, og det er lett å sette pris på den nye retningen Dumont har tatt rett inn i bizarroland de siste årene.

Annonse