2
KOMEDIE
«Get Hard»
Regi: Etan Cohen
USA, 2015
En såkalt «high concept»-komedie med opplagte skuespillere og noen artige lysglimt, men utførelsen er uinspirert. Det som kunne ha blitt en grenseoverskridende satire om klasseforskjeller, fordomsfulle en-prosentene og korrupte hvitsnippforbrytere, har isteden blitt en trygg, analfiksert buskiskomedie. Den naive finansmagnaten James King (Will Ferrell) lever som en konge i sitt enorme herskapshus i Bel Air, sammen med en aggressivt overfladisk forlovede («Community»-favoritten Alison Brie) og en stab av miserable tjenestefolk. Forlovedens far (Craig T. Nelson) driver meklerkonsernet James King jobber i, der han på en vanlig dag håver inn over tjue millioner dollar med en rask telefonsamtale. Men så blir King arrestert for innsidehandel, og i motsetning til amerikanske hvitsnippforbrytere ute i virkeligheten blir han faktisk hardt straffet. King dømmes til ti år bak murene i det beinharde San Quentin-fengselet, og har tretti dager på seg før soningen starter.
Allerede i oppløpet feiger «Get Hard» ettertrykkelig ut, for haken er at James King er uskyldig dømt. Han er en godtroende godfjott som er utsatt for et kompott, og definitivt ikke rustet for et tiår bak murene. I ren panikk ansetter King en konsulent for å forberede ham på det harde fengselslivet: Darnell Lewis (Kevin Hart). En mild familiemann som driver et lite bilvaskefirma i meklerhusets garasje. Darnell aner ikke bæret om fengsler, men siden han er afroamerikansk går King automatisk ut ifra at han har et rulleblad. Og siden Darnell mangler 30.000 dollar for å flytte familien ut av South Central spiller han gladelig teater for pengenes skyld. Treningen dreier seg i hovedsak om å tøffe opp King tilstrekkelig til at han ikke blir analvoldtatt i fellesdusjen, eller stukket ned i luftegården. Hele poenget er at Darnell ikke aner hva han driver med, og at King er for enfoldig til å skjønne det. Noe som er småmorsomt en stund, før luften fiser helt ut av denne ballongen. «Get Hard» er den typen film Richard Pryor og Gene Wilder kunne ha laget på syttitallet, eller Eddie Murphy og Dan Aykroyd kunne ha spilt inn på åttitallet. Men de filmene ville nok ha vært mye, mye artigere. Bare se på «Trading Places» (eller «Rollebyttet», som den het på norsk); den ble laget for over tretti år siden, men er betydelig skarpere og uendelig mye morsommere.
Det er noen inspirerte øyeblikk i «Get Hard», og de fleste kommer fra Will Ferrells evner til å improvisere fram surrealistisk nonsens, samt Kevin Harts energiske ablegøyer. Hart er en dyktig stand-up-komiker, og har blitt et stjerneskudd til stor del takket være sitt stødige håndlag med sosiale medier, men han har ennå til gode å bevise at han fortjener den samme suksessen på kino. Ikke engang Chris Rock fikset overgangen fra scenen til lerret før han begynte å skape sin egne filmprosjekter, så det er mulig at Kevin Hart bare venter på sin sjanse til å ta kontroll over filmkarrieren. Men før det skjer gjør han seg ikke noen tjenester ved å spille i saker som «Get Hard». Mesteparten av svakhetene i filmen skyldes trolig regissør Etan Cohen (som absolutt ikke bør forveksles med Ethan Coen, den ene halvdelen av Coen-brødrene. To veldig forskjellige fyrer, med fryktelig like navn. Toppen av forvirring ville ha vært hvis Etan Cohen slo seg sammen med «Garfield»-manusforfatteren Joel Cohen!).
Etan uten «h» er selv en dreven manusforfatter som har stått bak mye moro, men som regidebutant virker han usikker, udisiplinert og ute av stand til å utnytte potensialet i dette konseptet. I USA har filmen fått en del kritikk for skildringene av homofile og har blitt beskyldt for rasisme, men mest fra knusktørre ekstremister som saumfarer alle medier etter den minste ting å føle seg «krenket» over. Etan Cohen er ikke fremmed for kontroverser, han skrev tross alt manuset til «Tropic Thunder», som i motsetning til «Get Hard» var oppriktig gøyal og velregissert (av Ben Stiller). God smak og måtehold er komediens verste fiende, og jeg vil ikke påstå at «Get Hard» er direkte homofobisk eller fordomsfull, men filmen benytter seg av lettvinte stereotyper uten å melke dem for noe annet enn åpenbare poenger. Tanken på at Will Ferrell blir narret til å utføre oralsex på en fremmed mann mot sin vilje, burde i teorien bli temmelig gøyalt (tvilsomme undertoner eller ikke), men ideen er betydelig mer inspirert enn utførelsen. Det samme kan man si om hele filmen, egentlig.