Annonse
Den norske filmen «Drone» er vårens viktigste dokumentar på kino, et obligatorisk verktøy for å forstå hvordan framtidas krigføring allerede er her. FOTO: TOUR DE FORCE

Skyggekrigen

Dronekrigen har endret all krigføring. Den norske dokumentaren «Drone» viser konsekvensene av et industrialisert drapsprogram.

Annonse
Filmer

 

5

DOKUMENTAR

«Drone»

Regi: Tonje Hessen Schei

Norge, 2014

 

«Å få has på en høytstående al-Qaida-mann er verdt nesten enhver omkostning», sier en amerikansk forsvarstopp tidlig i Tonje Hessen Scheis film. Den viser at omkostningene er langt høyere enn det som er forsvarlig, en konsekvens av Bush-administrasjonens autorisasjon av bevæpnede droner som legalt drapsmiddel for å eliminere terrorister i kjølvannet av 11. september. Scheis grundige og kilderike dokumentarfilm om CIAs dronekrig tar utgangspunkt i først og fremst «avhopperen» Brandon Bryant, men også Michael Haas, begge tidligere droneoperatører som nå bruker tida på å fortelle om hvordan dronekrigen foregår i praksis. Bryants vitnemål både i filmen, i offentlige høringer og i andre sammenhenger er unike innblikk i en skyggekrig som på ett tidspunkt i filmen får betegnelsen «militainment». Likhetspunktene mellom å bedrive dronekrig i Pakistan eller Yemen fra en base i Nevada-ørkenen, og skytespill på nettet, er forsvinnende kort. Det samme er det potensielle fraværet av empati gjennom å drepe på skjerm, og det er fra spillmiljøene enkelte droneoperatører rekrutteres.

Filmens faktagrunnlag, blant annet tallene på sivile drepte, er hjerteskjærende høye. Barn, mødre, bestemødre og tilfeldige forbipasserende til det en droneoperatør tusener av mil borte antar er en terrorist. Vitnemålene fra folk som har overlevd droneangrep berører i en film som først og fremst graver dypt i materien for å framskaffe informasjon om tankegangen bak og konsekvensene av denne krigføringen. Latent i fortellerstilen ligger forslaget om hvilke muligheter et slikt våpenprogram gir når dronen går fra å være et middel for observasjon, til å bli et presist drapsvåpen med verden som rekkevidde. I det ligger nedskrivingen av et livs verdi og beskrivelser av hvordan et droneangrep mot en fiende er som å «fjerne en kreftsvulst med kirurgisk presisjon». Samtidig ligger filmens overraskelse i tidligere dronepiloters erkjennelse av hvor tungt de enkelte drapene gikk inn på dem, og at de ble nektet profesjonell oppfølging av psykiatere. Slik knuses den offisiøse myten om dronekrigerens mangel på empati.

Scheis dokumentar gir god plass til ofrene, både direkte og gjennom de som dokumenterer dronekrigens ødeleggelser av sivile liv. En lokal fotograf viser grufulle bilder, en overlevende forteller om tap av sine nærmeste, og i tillegg kommer Amnesty, advokater og forskere som følger utviklingen. For dem som kjenner dronekrigens utvikling er det kanskje ikke så mye nytt, men det er måten Schei presenterer faktagrunnlag, intervjuer og oversiktsmateriell på som gjør «Drone» til effektiv «infotainment» i den mørke enden av sjangerens nedslagsflate. Hun gir saken vekt gjennom virkemidler og bildeutsnitt, og spiller på virkemidler av tyngende musikk og smart klipping for å nå bredt ut. I sekvenser balanserer hun hårfint mot det spekulative, men kildevariasjon og edruelighet gir troverdighet.

Filmen har vunnet en rekke priser, som nå i Berlin der den vant Cinema For Peace Award. Det er forståelig. Schei er en formidler som forstår at hun må være like presis som temaet hun har valgt, og hun skreller unna alt meningsstoffet som kan forstyrre filmen som et redskap for å skape debatt rundt en utvikling vi for bare få år siden så på som science fiction. For mange mennesker i dag er dronene like nærværende som fuglene, og de utgjør en konstant tyngende trussel som – tross rørende forsøk – ikke lar seg skyte ned med sprettert av barna i gata. Når dronen angriper, er det bare en mann på 12-timersvakt i en bunkers i USA som vet.

Annonse