Film

Skyggefull London noir

Tom Hardy tvinger deg inn i skyggene i sin nye mytiske HBO-serie «Taboo», eller den svartmalte vrangsiden av «Downton Abbey» om du vil.

Dagsavisen anmelder

4

TV-DRAMA

«Taboo»

Regi: Anders Engström og Kristoffer Nyholm

HBO, 2016

En av vinterens mest imøtesette nye dramaserier er Tom Hardys «Taboo», et dunkelt og lummert historisk HBO-drama som framstår som «Downton Abbeys» skitne tremenning. Hardy, kjent fra «Lawless», «The Dark Knight Rises» og «Mad Max: Fury Road», er skuespilleren som selv har initiert og skapt dette hjertebarnet av en serie sammen med faren Chips Hardy og Steven Knight, den noe mer erfarne skaperen av «Peaky Blinders», som Hardy også spiller i. Nå er året 1814, det er krig i Europa og åstedet er London, men bakteppet er i denne sammenhengen koloni- og slavetidens Afrika og den engelskamerikanske krigen som har rast siden 1812 mellom England og USA. Med andre ord et perfekt utgangspunkt for en historisk serie fra den georgianske tidsepoken, på alle vis et godt stykke unna de blomstrete og romantiske tablåene slik vi er vant til å se den litt senere Victoria-tida framstilt på film og fjernsyn. Hardy har til overmål dempet belysningen ytterligere ved å hente inn noen av de mest erfarne serieregissørene som har vært med på å etablere «nordic noir» som et internasjonalt begrep innen nyere dramaproduksjon.

«Jordskott»-regissør Anders Engström har regissert fire episoder, mens den danske «Forbrytelsen»-kjenningen Kristoffer Nyholm har regissert de øvrige i serien som så langt består av åtte episoder. De har bragt med seg den litt langsomme pulsen og det omsluttende og illevarslende mørket vi kjenner fra de nordiske seriene, og som ikke minst britene har tatt til seg. BBC er sammen med FX inne på produksjonssiden, og det er ikke vanskelig å se at serieskaperne søker kombinasjonen av «noir»-atmosfæren paret med «Downton Abbey»-nostalgien og en smule svartladd, voldelig mystikk ala «Game of Thrones» eller for den saks skyld «Sweeney Todd» (uten sangene). Den første scenen hvor vi ser Hardy selv grave et hull i svart, gjørmete og skitten jord i et mistrøstig uvær, sier alt om hvilken estetikk man har i vente. Gotisk er bare forordet. Fans av «Game of Thrones» vil antakelig mene at «Taboo» er en nøtt å trenge inn i på grunn av det dvelende tempoet, men for den som har en viss tålmodighet lurer Fanden på innsiden. At denne igjen har skikkelse av en Tom Hardy er det liten tvil om, en hevner ved navn James Keziah Delaney som dukker opp fra fortida, en antatt bortkommen og død sønn som i svarte gevanter som tråkker inn i farens begravelse og krever sin arv.

Det er ikke stort som er igjen til Delaney, men det lille som er har enorm verdi for den som vet å beregne den. Arven dreier seg om et lite landstykke på den nordamerikanske kysten som har enorm betydning i krigens siste fase, en stripe av stor strategisk verdi både for engelskmennene og amerikanerne. Delaney vet dette, men det vet også det som framstilles som den fremste maktfaktoren i England, ikke tronen, men det ostindiske kompani, framstilt i all sin gru med Jonathan Pryce («Game of Thrones») som ypperste Sir Strange. Han er imidlertid ikke den eneste som gjerne skulle sett at Delaney forble død og begravet når renkespillet starter.

Arvehistorien er seriens overfladiske utgangspunkt. Atmosfæren må man i skyggene for å finne. Her lusker Delaney rundt som en hjemsøkt mann, en i sammenhengen eksotisk tatovert muskelbunt og mystiker med alternativt religionssyn og skrekkinnjagende steinansikt. Hans afrikanske fortid og ugjerninger som ikke tåler dagens lys jager han både i drømmene og i hans våkne psyke. Det gir oss en dramaserie full av angst, av latent vold så vel fysisk som psykisk. I randsonen finner man dramaturgiske knep som incest, prostitusjon, undertrykkelse, maktspill og mishandling, men på en upolert og mindre opplagt spekulativ måte sammenlignet med andre historiske dramaer som «Tudors» eller «Borgias». De første episodene legger ut mange tråder, ikke minst i det noe usunne forholdet mellom Delaney og halvsøsteren, som spilles av Oona Chaplin, en av mange ypperlig utvalgte skuespillere i et lag som ved siden av de nevnte toppes av David Hayman som Delaneys assistent og gode birollenavn som Franka Potente, Michael Kelly og Roger Ashton-Griffiths.

Tempoet er det man kan kalle medrivende seigt og latent eksplosivt, og mystikken suger deg inn like effektivt som den seige gjørma ved Themsens bredder der Hardys skikkelse ruver over vannflaten sammen med sine spøkelser, enten det er zombier, døde slaver eller lysende gjenferd. Det er Hardys helt unike måte å fange kamera og stemning på som – i likhet med mange av filmene han briljerer i – er «Taboo»s største fortrinn, en skikkelse som krever plass og seerens interesse.

Premiere 7. januar.