5
HORROR
«It»
Regi: Andy Muschietti
USA, 2017
Man vet aldri helt hva man kan få av en Stephen King-filmatisering. Er vi heldige, kanskje Stanley Kubricks «The Shining», Brian De Palmas «Carrie», eller David Cronenbergs «The Dead Zone». Hvis vi er skikkelig uheldige: TV-versjonen av «The Shining». Nyinnspillingen av «Carrie» eller eventuelt årets stusselige fordumming av «The Dark Tower».
I likhet med så mange av Kings romaner er «It» tidligere filmatisert for TV: som en todelt miniserie fra 1990, mest minneverdig for Tim Currys ikoniske rolle som monsterklovnen Pennywise. Årets filmversjon forteller bare den første halvparten av historien, men gjør det til gjengjeld med en betydelig dystrere tone. For å være ærlig avskrev jeg denne filmen etter at regissør Cary Fukunaga forlot prosjektet på grunn av «kreative uenigheter» med produsenten New Line Cinema.
Fukunaga hadde ambisiøse planer om å fortelle en personlig skrekkhistorie med episk bredde, som ikke skygget unna Stephen Kings mørkeste impulser. I stedet hyret studiosjefenes inn en regissør som er mer åpen for kompromisser, studionotater og intern kontorpolitikk: argentineren Andres «Andy» Muschietti, som laget lavbudsjettgrøsseren «Mama» (2013). Han beholdt manuset Fukunaga skrev sammen med Chase Palmer, men strøk scenene produsentene følte ble for kontroversielle. Resultatet har dermed alle forutsetninger for å bli minst like ille som «The Dark Tower», men «It» er overraskende nok en skikkelig effektiv skrekkfilm.
Historien er forflyttet fra 1950-tallet og frem til 1989. Den idylliske småbyen Derry har en lang forhistorie med opprivende tragedier, og den siste tiden har en rekke barn forsvunnet sporløst. Den siste i rekken er seksåringen Georgie, som leker med en papirbåt i regnværet da han blir dratt inn i en avløpskum av en skremmende klovn som kaller seg Pennywise (Bill Skarsgård).
Storebroren Bill (Jaeden Lieberher) nekter å akseptere at Georgie er død, og vier sommerferien til å finne ham sammen med bestevennene Richie (Finn Wolfhard), Eddie (Jack Dylan Grazer) og Stanley (Wyatt Oleff). Disse mobbeofrene får også flere medlemmer i sin selvtitulerte «Taperklubb», inklusive den overvektige romantikeren Ben (Jeremy Ray Taylor), foreldreløse Mike (Chosen Jacobs) og incestofferet Beverly March (Sophia Lillis). Alene ville disse ungene ha vært lett bytte for Pennywise, en demonisk skikkelse som gjenoppstår hvert 27 år for å jage forsvarsløse barn. De er alle utstøtte outsidere som har opplevd mye vondt, med foreldre som i beste fall er fraværende – i verste fall rovdyr som vil dem vondt. Men sammen står de sterkere, selv når de må konfrontere sine aller verste fobier og mareritt.
Den dansende klovnen Pennywise maner opp det ungene er aller mest redde for, og slikker i seg frykten deres som en delikatesse. Det er likevel feil å beskrive Pennywise som en klovn, i alle fall av den tradisjonelle sorten som i fjor herjet rundt i utkantstrøkene. «It» er noe enda mer truende: en interdimensjonal psykopatdemon som kan ta mange skumle former. Fordi filmen fortelles fra barnas synsvinkel får vi ikke vite så mye om hva dette udyret egentlig er, noe som bare gjør den enda mer uhyggelig.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Alt dette er naturligvis ekstra ubehagelig fordi lidelsene går ut over unger, som i enkelte scener virker oppriktig vettskremte. Ifølge Bill Skarsgård brøt flere av barneskuespillerne ut i gråt i scenene de delte med Pennywise: men som barneskuespillere må de sikkert gå jevnlig til psykolog resten av livet uansett. Dette må også sies: «It» er en skikkelig skrullete roman, som Stephen King skrev i en periode han slet hardt med rusmisbruk og alkoholisme. Enkelte tabubelagte scener ville neppe ha sluppet igjennom sensuren noe sted i verden, andre er så sprøyte gale at de ville ha vært en belastning for hele filmen (hei, skilpaddeguden Maturin!).
Men selv om denne filmversjonen av «It» er strømlinjeformet, er den fortsatt skikkelig skummel. Til tider merkes Muschiettis bakgrunn som kortfilmskaper litt for godt. Flere sekvenser er løsrevet veldig effektive (noen av dem direkte gåsehud-gufne), selv om ikke alle henger like godt sammen som helhet. At filmen ikke klarer å fatte seg i korthet er helt i tråd med King-romanen, som er på over 1.300 sider – men en spilletid på to timer og et kvarter er utmattende.
Det er heller ikke til å unngå at dette minner mye om Netflix-serien «Stranger Things», som hadde Stephen King som en av sine fremste inspirasjonskilder. «It» toner imidlertid ned åttitallsnostalgien, og skrur opp skrekkstemningen – forholdsvis trofast mot romanens ånd og på sine egne premisser skikkelig effektiv. En fortsettelse som dekker den andre halvparten av boken er allerede under planlegging, og dette er et sjeldent tilfelle der en oppfølger er et must.