4
DRAMA
«Hidden Figures»
Regi: Theodore Melfi
USA, 2016
De færreste hadde hørt om dem før «Hidden Figures», og dette Oscar-nominerte «feel good»-dramaet gir oss en historie som virkelig er verdt å fortelle. Ikke bare en film om kampen mot raseskillet i USA, eller kampen for likestilling – men dessuten en historie om hvordan intelligens, kunnskaper og vitenskapelige fremskritt fører hele menneskeheten fremover. Noe amerikanskere sannelig kan trenge en påminnelse om i disse mørke tider.
«Hidden Figures» fokuserer på tre kvinnelige matematikere som hjalp USA å vinne romfartkappløpet, mens de på hvert sitt vis kjempet for sine borgerrettigheter. Historien er basert på faktaboken av Margot Lee Shetterly, men dessverre temmelig løst basert. Dette er i sterk grad en forenklet Hollywood-skildring av opplevelsene deres; en publikumsvennlig gladfilm med et positivt budskap og et musikkspor proppfullt av poplåter produsert av Pharrell Williams (prøv å si det fort fem ganger etter hverandre!).
Året er 1961, og USA føler seg truet av de russiske Sputnik-satellittene. Kosmonauten Jurij Gagarin er første mann i verdensrommet, og den kalde krigens konstruktive resultat blir romfartskappløpet. Det er opp til staben på NASA å virkeliggjøre John F. Kennedys høytflygende drøm om å plassere en mann rett på månen, men veien dit virker usannsynlig lang. I rasesegregerte Virginia må afroamerikanere fortsatt sitte bakerst i bussen, mens de nektes adgang til restauranter, og er delelegert til «blacks only»-vannfontener. I NASAs Langley West Computing-avdeling jobber et tyvetall afroamerikanske kvinner som såkalte «Computere», der de løser komplekse matematiske problemer for romfartsprogrammet. Dorothy Vaughan (Oscar-nominerte Octavia Spencer) er den uoffisielle teamlederen, som nektes forfremmelse selv om hun allerede gjør jobben. Mary Jackson («Moonlight»-kjenningen Janelle Monae) er den ambisiøse skjønnheten som akter å å bli NASAs første kvinnelige ingeniør, mens Katherine G. Johnson (Taraji P. Henson) er det matematiske geniet som løste innfløkte formler allerede som liten jentunge. Hun blir forflyttet til Project Mercury-teamet, under ledelse av Al Harrison (spilt med naturlig autoritet av Kevin Costner). Som teamets første kvinne og afroamerikaner blir Katherine behandlet med nedlatende skepsis av de hvite gubbene, særlig den mugne matematikeren Paul Stafford (Jim Parsons). Katherine viser seg allikevel å være kontorets mest imponerende intellekt, som jobber hardere enn alle – til tross for at hun er en enke med tre små døtre ventende hjemme. Disse tre kvinnene må alle kjempe mot tidsånden for å få muligheten til å forandre historiens gang med sin ekspertise, så de fortjener all mulig ære. Derfor litt synd at flere sentrale historietråder i «Hidden Figures» er rent oppspinn, og at filmen tar seg så store kreative friheter for å skape dramatikk.
I motsetning til hva vi ser i en av filmens store nøkkelscener slo Costners Al Harrison aldri ned skiltet til «blacks only»-dametoalettet med et brekkjern, etter at Katherine G. Johnson holdt en tårevåt enetale om rasesegregering på NASA-kontoret. For det første er Al Harrison en oppdiktet person, for det andre ble rasesegregerte fasiliteter skrinlagt da NASA-kontorene på Langley ble opprettet i 1958. Virkelighetens Dorothy Vaughan ble forfremmet til teamleder allerede i 1949, lenge før NACA ble NASA. Mens Mary Jackson aldri ikke behøvde å gå rettens vei for å få lov til å studere på en «whites only»-kveldsskole; hun fikk tillatelse av Hamptons byråd uten problemer. Og så videre. Arbeidsforholdene for disse damene var angivelig langt fra like anspente som de skildres i filmen, siden NASA-ledelsen var mer opptatte av problemløsning enn rasistiske fordommer. Alt dette var alvorlige problemer afroamerikanere jevnlig ble utsatt for i sørstatene på sekstitallet, men som ikke rammet hovedpersonene i samme grad – så det føles litt skuffende at såpass mye her er ren fiksjon. Den virkelige historien deres er allerede tilstrekkelig inspirerende, liksom.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
«Hidden Figures» skusler dessuten bort for mye tid på Katherines romanse med obersten Jim Johnson, som gir Mahershala Ali (Oscar-vinner for «Moonlight») en bagatellmessig birolle. Man kan dessuten stusse litt over at en film om intelligens, utdannelse og vitenskapelige fremskritt vier tiden til kirkebesøk, religiøsitet og bordbønn – men for så vidt ikke noe galt i at «Hidden Fences» favner bredt for å fange oppmerksomheten til amerikanere som vanligvis ikke ville sett en film som dette frivillig. Hvis du er ute etter kalde fakta bør du lese boken, men filmen gjør jobben hvis er du ute etter lettfordøyelig underholdning med et inspirerende budskap og sterke skuespillerprestasjoner. Tidsånden i USA gjør «Hidden Figures» til en desto viktigere film Den blåøyde fremtidsoptimismen fra Kennedy-æraen virker lengre unna enn noensinne nå, mens USAs mektigste krefter prøver å skru klokken tilbake til mindre opplyste tider og segregeringstidens bunngrums gjør en siste desperat krampetrekning. Hvis smarte folk fra forskjellige bakgrunner for snart femti år siden kunne plassere en mann på Månen, hvem vet hva vi kunne ha oppnådd i dag? Hvis vi bare klarte å heve oss over våre verste impulser, og etterlot vår primitive overtro i fortiden mens vi rettet blikket fremover. Jeg håper sannelig at «Hidden Figures» blir vist i Det hvite hus, om så bare som en påminnelse om hva USA engang sto for.