3
DRAMA
«Det kommer en dag»
Regi: Jesper W. Nielsen
Da. 2016
Regissør Jesper W. Nielsen («I et speil i en gåte», «Den siste viking») har tatt det som burde ha vært en rystende skildring av systematiske overgrep, og forvandlet det til en blanding av et folkeeventyr og en amerikansk fengselsfilm. H.C. Andersens «Cool Hand Luke», om du vil. «Det kommer en dag» er befolket av dyktige, danske karakterskuespiller, men det er vanskelig å tro på dette som noe annet enn en stiløvelse. I 1967 sendes trettenåringen Erik (Albert Rudbeck Lindhardt) og hans dagdrømmende lillebror Elmer (Harald Kaiser Hermann) til barnehjemmet Gudbjerg, der de skal bo mens moren er på sykehuset med dødelig kreft. Faren deres har begått selvmord, og ingen er i stand til å ta vare på disse velmenende urokråkene. De ankommer det som viser seg å være et Gulag for smågutter ingen vil ha; et Sing Sing-fengsel for utstøtte utskudd. Barnehjemmets forstander er Frederick Heck (Lars Mikkelsen), en maktarrogant tyrann som generøst deler ut juling i alle retninger, mens han forsikrer barna om at han bare vil deres beste. Når Heck blir sliten i hendene overlater han mishandlingen til de eldre barnehjemsbarna, eller sin bakstreverske overlærer Toft (Lars Ranthe).
Parallelt med brødrene ankommer den nye lærerinnen Lillian (Sofie Gråbøl) barnehjemmet, og hun blir dypt rystet over mishandlingen ungene utsettes for. Hun er allikevel et produkt av en tid der kvinner ikke hever stemmen blant menn, og mener at «man skal gjøre som man blir fortalt». Lillian kommer gradvis nærmere Elmer, som har klumpfot og kunstnersinn. Hun har gode intensjoner, men er alt for passiv og ineffektiv til å beskytte ungene – selv etter at Elmer blir seksuelt misbrukt av den pedofile håndverkslæreren Aksel (Søren Sætter-Lassen). «Det kommer en dag» skildrer en ond verden, som føles desto mer ubehagelig fordi filmen er løst basert på virkelige hendelser. Manuset er inspirert av de avskyelige overgrepene som fant sted på barnehjemmet Godhavn, en skandale som rystet Danmark etter at Godhavnsrapporten ble publisert i 2011. I etterkant har flere av elevene gått til søksmål mot den danske stat. Det er umulig å ikke bli opprørt av hendelsene vi er vitne til i filmen, som er iscenesatt med en stor porsjon indignert raseri. Skuespillerne gjør sitt beste, men regissør Jesper W. Nielsen tilnærmer seg historien som om han forteller et familievennlig folkeeventyr. «Det kommer en dag» er hemmet av en overtydelig, sentimental fortellerstemme, mye vaselin på linsa, magisk-realistiske drømmesekvenser og er en så polert produksjon at det distanserer oss fra grusomhetene.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Noen grånyanser hadde gjort denne klisjefulle historien betydelig mer interessant, og mye mer troverdig. Isteden er de to guttene så prektige, godhjertede og sårbare at det nærmest blir parodisk. Lille Emil med klumpfoten drømmer seg bort til Månen, og gleder de andre barnehjemsbarna med sine fantasifulle eventyr om astronauter mens han deler sin siste bit sjokolade. Som takk blir han mishandlet, ydmyket, terrorisert, banket opp og voldtatt. Den voksne staben på Gudbjerg er tilsvarende endimensjonale: forfengelige, hatefulle monstre uten et snev av empati eller anstendighet, som gjør sitt beste for å slå den danske filmrekorden i ørefiker. De kunne knapt ha vært mer umenneskelige hvis var nazistsoldater i en konsentrasjonsleir. Et annet problem er at vi har sett alt dette før i betydelig bedre filmer, i alt fra Jan Guillou-filmatiseringen «Ondskapen» til danske «Drømmen». En forlenget utgave av «Det kommer en dag» ble nylig vist som en miniserie på dansk TV, så det er godt mulig at nyansene endte opp der. Som kinofilm føles uansett dette som en tårevåt skillingsvise sunget til den taktfulle rytmen av ørefiker.