5
SCIENCE FICTION
«Guardians of the Galaxy Vol. 2»
Regi: James Gunn
USA, 2017
Det må innrømmes at «Vol. 2» mangler overraskelsesmomentet, og ikke føles fullt så like frisk som første «Guardians of the Galaxy». Det som var Marvel-studioets største risikoprosjekt viste seg å bli deres største kreative suksess. Forgjengeren er fortsatt undertegnedes personlige favoritt blant Marvel-studioets hittil femten kinosuksesser, til stor del takket det fargerike figurgalleriet og regissør/manusforfatter James Gunns overlegne evne til å noe helt særegen ut av en tegneserie fint få kjente til. Denne blandingen av popkultur-notalgi, syttitallsrock, åttitallsreferanser, selvironisk humor og eksentriske skruballer føltes som en «Star Wars» for vår tid – eller i det minste en ny «Firefly». Gunn ser ut til å ha fått betydelig større kreativ frihet enn mesteparten av sine Marvel-kollegaer, men denne gangen må han forholde seg til et betydelig større forventningspress. Gunn gjør sitt beste for å gi oss mer av det samme, men det føles tidvis som han også strever litt mer. «Vol 2» er til tider gjøglete der den burde være vittig, og sentimental der den burde være rørende – men sjarmen er uforminsket. Dette er fortsatt en ren fornøyelse, og en sann space-opera-fryd.
Vi vet vi er i gode hender så fort den lille sjarmklumpen Baby Groot (fortsatt stemmelagt av Vin Diesel) danser bekymringsløst til tonene av ELOs «Mr Blue Sky», mens resten av gjengen kjemper mot et gigantisk tentakelmonster i bakgrunnen. Det har gått et par måneder siden sist «The Guardians of the Galaxy» reddet galaksen, og de er nå tilbake til å gjøre lysskye jobber for penger. Den genetisk modifiserte vaskebjørnen Rocket (stemmelagt av Bradley Cooper) klarer å føkke opp deres oppdrag, og sørger for at de får hele krigsflåten til den superarrogante Sovereign-dronningen Ayesha (Elizabeth Debicki) på nakken. De reddes i siste liten av en mystisk skikkelse kalt Ego (Kurt Russell), en aldrende sjarmør som hevder at han er den biologiske faren til Peter «Star-Lord» Quill (Chris Pratt). Ikke bare det: Ego er en gud (dog en «gud med liten g»), og personifiseringen av en levende planet som ser ut som et syrete Yes-platecover. Filmen blir ikke nevneverdig mindre skrullete etter dette. På veien får Guardians flere medlemmer, deriblant den empatiske insektpiken Mantis (Pom Klementieff). Plystrepiraten Yondu (Michael Rooker) spiller en mye større rolle denne gangen, mens han blir tvunget til å gjøre opp status om hvilken side han egentlig tilhører. Filmen fungerer perfekt så lenge James Gunn fokuserer på kjemien mellom hovedpersonene, og lar oss tilbringe tid sammen med dem. Ikke fullt så bra når han kommer på at dette tross alt er en Marvel-film, som må ha en skurk og en eksplosiv finale.
Det føles derfor litt skuffende at «Vol. 2» allikevel ender opp med å følge Marvel-studioets velbrukte manusformel. Hele universet må atter en gang reddes i en actionfylt sluttsekvens der skuespillerne stort sett dingler i snører foran et digert grønnlerret mens dataprogrammererne gjør mesteparten av jobben. I motsetning til forrige gang har James Gunn skrevet manuset på egen hånd, og han er langt fra like dreven når det gjelder å konstruere sterke plott som er han til å komme opp med vittige replikker og oppfinnsomme ideer. Heldigvis har «Guardians of the Galaxy» fortsatt så mye sjarm at mangelen på en sterk historie aldri blir en stor belastning – og alt er iscenesatt med så mye entusiasme og lidenskap at dette fortsatt føles mer som en personlig visjon enn et kommersielt salgsprodukt. Bak all humoren skjuler det seg dessuten en sår undertone; der alle hovedpersonene sliter med traumer og splintrede familieforhold. «Vol 2» fokuserer på pappaproblemer i alle retninger. Peter Quill dras mellom sin biologiske, veldig karismatiske, og frem til nå fraværende far Ego, og Yondu: den brutale stefaren som oppdro ham som sin egen sønn. Yondu sliter selv med skuffelsen til sin surrogatfar Stakar Ogord (Sly Stallone), mens Gamora (Zoe Saldana) og søsteren Nebula (Karen Gillan) sliter med traumene etter den brutale oppveksten hos stefaren Thanos. Og stort sett alle medlemmene i «Guardians of the Galaxy» sliter med rollen som kollektive adoptivforeldre for Baby Groot; nå er gjenfødt som en bedårende, liten kvist med dårlig impulskontroll. Til å være en så lystig, fargesprakende partyfilm er «Vol. 2» slett ikke redd for å spille på et større følelsesregister, og det er øyeblikk her som kan gi selv voksne kynikere som meg en stor klump i halsen.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
I motsetning til forrige gang vet James Gunn at det vil bli laget flere kapitler i «Guardians of the Galaxy»-sagaen, så han kan koste på seg å legge inn hint til fremtidige filmer. Det er dessuten en klar fordel at Gunn slipper å forholde seg til den overhengende mytologien som til tider tynger resten av Marvel-universet. Her er det ingen unødige gjestespill av Tanos på tronen sin, ingen cameos fra andre superhelter og ingen forsøk på å snøre «Guardians of the Galaxy» nærmere strabasene til The Avengers nede på jorden. For min del kunne gjerne Marvel ha viet alle sine ressurser utelukkende til å produsere «Guardians of the Galaxy»-filmer det neste tiåret. James Gunn har uttalt at han har ambisjoner om å lage avleggerfilmer med både Groot, Rocket og Nebula. «Vol. 2» introduserer nok av elementer til å skape et stort og frodig filmunivers, og flere flyktige gjestespill som fortjener større plass i fremtidige kapitler. Ikke minst Sylvester Stallones Stakar «Starhawk» Ogord og hans muntre Ravager-bande. Filmen er så fullastet med gjestespill at blant andre Glenn Close og Nathan Fillion (som begge spilte inn scener) ble klippet bort på veien. Så det venter trolig noen artige ekstrascener på Blu-ray-utgivelsen. Man kan dermed beskylde «Guardians of the Galaxy Vol. 2» får å være overlesset og underutviklet på en gang, men ingen i verden kan beskylde filmen for å mange sjarm. Til tross for innsigelsene er dette fortsatt en av de mest underholdende filmene jeg har sett det siste året, som om noe bare har økt behovet for å se flere filmer fra dette eksentriske universet. P.S. Det er verdt å nevne at vi faktisk ikke får se en ekstra scene under sluttekstene. Denne gangen får vi se fem stykker!