Film

Sin fars sønn

En sosialrealistisk, islandsk oppvekstskildring om tapt uskyldighet, maskulinitet og den første kjærligheten.

Dagsavisen anmelder

4

DRAMA

«Småfugler»

Regi: Rúnar Rúnarsson

Isl. 2015

Tempoet er omtrent like saktmodig og ettertenksomt som regissørens forrige film «Ildfjell» (2012), selv om han denne gangen tar for seg levevilkårene til yngre islendinger. Prisvinneren «Småfugler» er en videreføring av hans kortfilm «Småfuglar» (2008), med de samme hovedpersonene, og gir oss god tid til å bli kjent med 16-åringen Ari (Atli Oskar Fjalarsson). Ari blir tvunget til å forlate moren (og sykkelen sin) i Reykjavik for å bo hos sin fraskilte far Gunnar (Ingvar Eggert Sigurdsson), langt ute ved Vestfjordene. Et øde tettsted i ingenmannsland der Ari bodde tidlig i barndommen. Mamma skal reise til Afrika med sin nye ektemann, en dansk vegetarianer vi antar jobber som hjelpearbeider i den tredje verden. Ari har fint lite å si om saken, og er nødt til å bli kjent med en far han ikke har sett på over seks år. Pappa Gunnar sliter i nedgangstidene; familiehjemmet er tatt av banken, og han gjør et helhjertet forsøk på å drikke bort sorgene med rølpete fyllefester hjemme. Hans forsøk på far/sønn-bonding involverer å ta ham med ut på sjøen for å skyte forsvarsløs sel rett i hodet. Eneste forlystelse i denne ødemarken er rus og fyll, så det er kanskje ikke så rart at Ari begynner å gjenta sin fars feil. Alt bygger seg gradvis opp til en rystende avslutning som stiller Ari ovenfor et vanskelig moralsk valg som åpner døren på gløtt til voksenlivet. Ute av stand til å forhindre et overgrep kan han i det minste prøve å forhindre at det ødelegger et uskyldig liv.

Atli Oskar Fjalarsson er en forunderlig passiv hovedperson, mens hans filmpappa Ingvar Eggert Sigurdsson («Om hester og menn») finner noen interessante nyanser i alkoholikeren Gunnar. Det hadde vært enkelt å portrettere ham som en forfylla machomann, men Sigurdson skildrer ham isteden som en umoden, skadeskutt sjel som så gjerne vil være der for sønnen, men ikke er i stand til å artikulere følelsene sine. På hvert sitt vis ser de ut til å være ofre for et nådeløst landskap som tilbyr fint få håp for framtida. Jeg er ingen stor tilhenger av Rúnar Rúnarssons flate registil, hans religiøse metaforer eller nitriste hverdagsrealisme – men «Småfugler» er betydelig lettere tilgjengelig enn «Ildfjell», og gir oss et troverdig innblikk i hvordan hverdagen kan fortone seg på den islandske landsbygda i økonomiske krisetider.