5
DRAMA
«The Fits»
Regi: Anna Rose Holmer
USA, 2015
I juni 1374 begynte deler av befolkningen i Aachen å danse vilt i gatene, i en hysterisk epidemi som spredde seg til en rekke tyske byer og videre til Italia, Frankrike og Holland. I juli 1518 begynte en kvinne ved navn Frau Troffea å danse manisk og ustanselig i Strasbourgs gater; en måned senere hadde antallet økt til fire hundre mennesker – en majoritet av dem kvinner. Flere danset seg bokstavelig talt til døde, og ingen klarte å komme opp med et definitivt svar på hvorfor. I fraværet på forklaringer fikk stadig Satan skylda. Denne formen for hysterisk massepsykose og konversjonslidelser døde ikke ut med heksesprossesene i Salem, men har fortsatt i forskjellige former frem til vår egen tid. I 2011 ble atten elever på Le Roy videregående i New York rammet av hysteriske anfall, spasmer, kramper og Tourettes-liknende symptomer; mesteparten av dem var unge jenter på heiagjeng-laget. Ingen medisinske eller neurologiske årsaker ble oppdaget; og flere foreldre aksepterte ikke at døtrene deres led av en form for massepsykose. Anna Rose Holmer har særlig latt seg inspirere av dette siste tilfellet i sin regidebut «The Fits».
Vi plasseres i den subjektive synsvinkelen til elleveåringen Toni (Royalty Hightower), en fåmælt guttejente som trener i boksestudioet sammen med storebroren Jermaine (Da’Sean Minor), og hjelper ham med opprydningen etter stengetid. På den andre enden av samfunnshuset trener drilljentene i dansetroppen The Lionesses; en fremmed verden Toni smugkikker på i ærefrykt mens hun gjør ærendene sine. I skjul prøver hun å imitere dansingen deres med de keitete, ukoordinerte bevegelsene til et barn som ennå ikke er fortrolig med kroppen sin. Storebroren oppfordrer henne til å delta i løvinnenes junior-dansetrening, der Toni blir kjent med jevngamle Beezy (Alexis Neblett) og Maia (Lauren Gibson). De introduserer henne inn i jentenes verden; til hull i ørene, glitter og neglelakk. Toni gjør sitt beste for å tilpasse seg denne uvante nye rollen, og blir mer selvsikker mens hun begynner å beherske dansingen. Hun er den eneste av jentene som manøvrer seg ubemerket mellom guttenes testosteronfylte verden i boksestudioet og den feminine verdenen i dansestudioet. De som er speilbilder av hverandre; begge fulle av hormoner, aggresjoner, kroppspress og prestasjonsangst – men Toni passer ikke helt inn i noen av dem. Og så begynner danserne i The Lionesses å bli rammet av en mystisk lidelse. Transeliknende anfall som rammer lagkapteinene Legs (Makyla Burnam) og Karisma (Inayah Rodgers) først, men gradvis sprer seg til resten av jentene. Anfallene manifesterer seg på forskjellig vis, og ingen opplever dem likt. Hvorfor rammes bare jentene, og hvorfor rammes ikke Toni? Hun føler seg enda mer utenfor; så kanskje det er tryggest å være guttejente igjen?
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Det er lett å se «The Fits» som en pubertetsfabel, og anfallene som en metafor for menstruasjon – men dette er en film som er mer uhåndgripelig, drømmeaktig og mystisk enn som så. Godt hjulpet av et vagt urovekkende musikkspor (av Danny Bensi og Saunder Jurriaans), som påminner oss om hvor skummelt det kan være å vokse opp. Regidebutant Anna Rose Holmer har dessuten laget filmen på en ukonvensjonell måte; hun finansierte hele produksjonen gjennom fond etter å ha blitt tildelt 150.000 euro av Venezia-festivalen. De kvinnelige skuespillerne ble rekruttert fra danseteamet Q Kidz, som Holmer oppdaget på YouTube, og prosjektet ble utviklet i samarbeid med dem. Guttene i boksestudioet ble rekruttert fra Cincinnatis Ungdoms-OL-lag i boksing. Ingen av dem har tidligere erfaring med film. «The Fits» ville ikke ha funger en tiendedel så bra uten hovedrolleinnehaver Royalty Hightower, men med et sånt navn er du nærmest skapt til å bli et stjerneskudd. Hun var bare ni år under innspillingen, og fremviser en imponerende instinktiv evne til å uttrykke følelser uten å ty til et snev av barneskuespiller-triks. Filmen som helhet fikser dessuten en vrien balansegang; mellom sosialrealistiske skildringer fanget opp i høstkalde omgivelser i Cincinnatis urbane områder – og det indre landskapet til en jente som tar de første, nølende skrittene inn i kvinnenes verden. Spilletiden er på minimalistiske 72 minutter, som antyder at dette best kan beskrives som en novellefilm. «The Fits» er såpass særegen at det er vanskelig å sammenlikne dette med noe annet der ute, men jeg tipper at filmen ville sklidd fint inn i en mini-festival sammen med Lucille Hadzihalilovics «Innocence», «Evolution» og kanskje «Beasts of the Southern Wild». En historie bygget opp av bevegelser og skarpe observasjoner, som mot slutten tar en avstikker i ren fantasi. Vi får ingen klare svar, men en bemerkelsesverdig filmopplevelse.
«The Fits» er månedens film på Cinemateket