5
ANIMASJON
«Sausage Party»
Regi: Greg Tiernan & Conrad Vernon
USA, 2016
«Sausage Party» lanseres som en «absurd, animert komedie om en pølse som prøver å finne ut meningen med sin eksistens». Noe som stemmer, i grove trekk. Jeg håper inderlig at mange foreldre tar med seg ungene sine på denne filmen i troen at det er en normal Pixar-akig dataanimasjon om en snakkende pølse – og ikke en grenseoverskridende grisefilm skapt av Seth Rogen. «Sausage Party» følger oppbygningen til «Toy Story»- og «Biler», der gjenstander vi daglig omgir oss med er utstyrt med menneskelige følelser. I dette tilfellet: matvarer på et kjøpesenter som tror kundene er guder som vil ta dem med til himmelriket. Høres ut som en ide pønsket ut i tett hasjtåke, men Seth Rogen drar konseptet langt hinsides de åpenbare poengene. Godt mulig at enkelte amerikanere vil la seg forarge over det lystige overforbruket av stygge voksenord og sikkert over at filmen kombinerer en imponerende mengde analsex med politisk oppvigleri. «Sausage Party» er også et nådeløst angrep på den helligste av alle amerikanske kuer: religiøs overtro.
Matvarene i kjøpesenteret Shopwell starter hver dag i entusiastisk lovsang mens de venter utålmodig på å bli plukket opp av gudene og tatt med til lyset i «The Great Beyond». Pølsa Frank (Seth Rogen) gleder seg mest av alt til å bli forenet med sin store kjærlighet Brenda (Kristen Wiig); et prektig pølsebrød som holder alle urene tanker unna med religionen. Da kjæresteparet endelig havner i handlekurven sammen får de imidlertid selskap av en suicidal krukke med honning-sennep, som hevder at gudene de dyrker egentlig er monstre som akter å spise dem opp. Etter en kollisjon med handlevognen ender Frank og Brenda opp på gulvet i handlesenteret, sammen med den jødiske bagelen Sammy og det muslimske lavasj-brødet Kareem. Frank bestemmer seg for å spore opp sannheten om gudene, og begir seg ut på en langtur bortenfor frossenmatavdelingen for å finne svar. I mellomtiden drar den deformerte pølsesnabben Barry (Michael Cera) ut på sine egne traumatiske eventyr i verden utenfor, mens han oppdager kraften i å ruse seg på badesalt. «Sausage Party» er overlesset av teite ordspill, dophumor og røff språkbruk, og ender i en hedonistisk orgie som får «Team America» til å fortone seg som en kosestund med Titten Tei og Sjonkel Rolf (Nei, ikke en sånn kosestund).
Dette er angivelig den første dataanimasjonen som får streng voksengrense på kino i USA. Her hjemme er filmen utstyrt med en mer besinnet tolvårsgrense, selv om jeg ikke akkurat vil påstå at den er beregnet på en såpass ung aldersgruppe. «Sausage Party» er av åpenbare årsaker ikke dubbet, så vi får muligheten til å oppleve et bredt utvalg respektable stemmeleggere, deriblant Jonah Hill, James Franco, Edward Norton (i en syrlig Woody Allen-parodi) og Salma Hayek (som en bi-nysgjerrig Taco). «Sausage Party» presser mye moro ut av det faktum så mange av USAs gamle merkevarer er skjemmet av etniske stereotyper og bekymringsløs rasisme – noe som mot slutten leder til at en nazistisk krukke med fermentert kål bli brutalt analvoldtatt av en jødisk juiceboks. Mange ville sikkert gjerne ha sett at den barnslige sexfikseringen ble byttet ut med skarpere satire, men personlig føler jeg at det er tilstrekkelig forfriskende at «Sausage Party» slår et slag for sunn, ateistisk fornuft.